Plastisk kirurgi i Tallinn

Det er vel sånn med de fleste av oss, at alt ukjent kan være skummel. Også når det gjelder det å operere oss, som ved plastisk kirurgi, så foretrekker de aller fleste å gjøre dette i Norge, selv om det kan vise seg å være like sikkert og med like pene resultater som hjemme, og ofte til en mye mer levelig pris.

Jeg bestemte meg for å dra utenlands. Jeg har slitt mentalt med magen siden jeg var bare jentungen.

Det er spesielt tre ting jeg husker godt fra min ungdom

Jeg vil bidra med min historie for å lage åpenhet rundt det å operere seg utenlands. Alle bør selvsakt sjekke nøye hvilke klinikker det er snakk om, sjekke referanser ol, men i dette tilfelle så gjelder det altså klinikk Fertilitas i Tallinn, Estland.

Ved å belyse mulighetene vi har rundt omkring så vil det åpne opp mulighetene for flere til å få gjennomført drømmen sin, siden prisene foreløpig ligger en god del under Norge.

Noen må gi opp drømmen sin pga prisene her til lands, disse kan fortsette å klamre seg til drømmen sin ved å rikte blikket mot utlandet.

Jeg ville aldri tort å dra til Estland hadde det ikke vært for at jeg leste en del positivt om klinikken rundt om på fora først.

Dette er derfor mitt bidrag til fremtidige pasienter etter å ha vært pasient på en klinikk som jeg mener sterkt er godt på høyde med klinikkene i Norge, både i ivaretaelsen av pasitentene sine samt det endelig operasjonsresultat.
Og jeg vil selv sterkt vurdere å dra tilbake til Tallinn dersom jeg skulle ha behov/ønske om en plastisk operasjon til i fremtiden.

Litt forhistorie for de som bryr seg om det:

Jeg var en 15 år, det var 17 mai, jeg og hadde pyntet meg for fest med min kjære store vennegjeng. Jeg hadde slike slanke pantys med snor under foten som var så populær på den tiden, med ferskenfargede blomster på, og en ferskenfarget lekker topp til. Så lekker jeg følte meg. Og jeg var det nok også for jeg fikk mange «wow» av gutta når jeg møtte de andre. Dårlig selvtillit som jeg hadde så var dette som å bli tildelt store klumper gull. Men så sier en av mine nærmeste guttevenner, «herremin altså xxx nå var du bare driiiitlekker, men du skulle ikke hatt den magen bare».

Jeg ble 16 og 17 og  hadde fått mer selvtillit og vokst en del. Var faktisk av den typen som fikk mange gutteblikk og som hadde skjønt at jeg vistnok hadde noe.
Hadde en fin vennegjeng og en kveld så satt noen av disse sammen med noen ukjente på et diskotek vi var på og når jeg kom så tok han ene på magen min og spurte om jeg var gravid, foran alle.Og de lo alle sammen. Igjen pen kledd, igjen med selvtillit og igjen raste hele verden på grunn av denne magen.

Jeg hadde skjønt at jeg hadde større mage enn vanlig og jeg vet ikke hvorfor. Var diagnostisert med Cøliaki som jentunge- og en av tingene da er akkurat hoven og stor mage - og det var derfra den kom, den store magen fikk jeg vite.

Jeg lærte å holde den inn, jeg sugde inn magen til den store gullmedalje og etterhvert gikk dette helt supert, bare en liten kul igjen når den var sugd inn, og den  er det faktisk noen som synes kan være ganske søt, deriblant min nåværende mann.

Men så skulle vi ut hele familien en gang da, møte noen bekjente av min mor, en av de yngre der hadde jeg et veldig godt øye til. Hadde stellet oss og følte meg virkelig stylet og pen og hadde selvtillit og humør deretter. Vi gikk dit, var ikke langt å gå og været var nydelig. Plutselig uten forvarsel så kjente jeg at hjertet begynte å hoppe, kroppen skjelve, og så mistet jeg helt kontroll på magemusklene, de slapp totalt og magen spratt ut. Jeg prøvde å holde igjen og suge  magen  inn igjen men det gikk ikke, hadde ingen kontroll over musklene. Det gikk sine lange minutter, sine tårer og ro før jeg skjønte at musklene hadde fått nok og at det var derfor ting hadde skjedd. Jeg fikk tatt meg sammen, tørket tårer og sugd inn magen igjen., men jeg fikk en nedtur den dagen og kvelden ble slettes ikke som tenkt.

Siden dette har vel magen vært i fokus for meg hele tiden uansett hva jeg har gjort. Jeg vokste opp, hadde to graviditeter, som gav meg litt løsere hud og noen strekkmerker, men så lenge magen var innsugd så gikk dette greit. Greit og greit, jeg hatet selv den lille kulen jeg nå da men.

Jeg sluttet å røyke og gikk opp noen kilo, men gikk disse ned igjen etter et års tid. Jeg gikk fast og trente tre ganger i uka, og misunte dem som kunne ha på seg trange treningsbukser som viste en flat, stram mage mens jeg måtte ha gensere på utsiden for å gjemme, eller bomsete bukser på som gav inntrykk av at jeg veide mer enn jeg gjorde. Og under eggløssning som magen naturlig este litt så så jeg ganske så gravid ut til tider. Og jeg hatet det.

Det endte med at  fokuset  hele tiden var på andre damers flate mager. Det ble en bestettelse.

Så rundet jeg de magiske 40 og kroppen begynte å forandre seg. Nå kom ikke kiloene akkurat der jeg ville ha dem lenger, og selv om jeg prøvde å være forsiktig med matinntak  så begynte jeg å veie mer enn noen gang før i mitt liv.
Jeg tok piercing i navelen for å premiere meg selv til å slanke meg, men selvom jeg omtrent sultet meg selv så gikk jeg ikke ned som før. Jeg begynte å gå, og trene litt igjen men hvis jeg skeiet litt ut i helga så gikk vekta opp til det samme igjen. Jeg måtte bare innse at kroppen forandret seg pga elde, jeg kunne simpelthen ikke klare å bli en syflide igjen.

Og da hadde jeg fått et realt  - for meg - problem. Nå var magen direkte dissete blitt. Uten klær og mens jeg sugde den inn så kunne den være helt flat men så fort jeg slapp den ut så var jeg 6/7 måneder gravid. Resten av kroppen var litt kraftig men ikke tykk, magen derimot...
Når menssyklusen lekte seg så var jeg en del måneder gravid uansett hva jeg gjorde.

Jeg er noe svai i ryggen og har egentlig alltid vært litt slank i livet og derfor er det er maretitt å kjøpe bukser. Alt er for stor i livet, og det såpass at det ikke går å snurpe igjen med belte. Løsningen ble hoftebukser, der kunne jeg finne masse fint.

Og da fikk magen lekt seg dit jeg var kommet nå, den tøt over linningen og boblet i flere lag utover. Det var ikke råd å ha trange gensere etterhvert og jeg var alltid engstelig for at genseren skulle skli opp når jeg strekte meg eller noe. Jeg var fullstendig klar over at mange var mye verre enn meg, men dette var altså blitt en såpass stor psykisk påkjenning at  hvordan andre var eller så ut ikke hadde noen verdi for meg. Det var kun bildet av meg selv som tellet, og jeg så meg selv i speilen gang på gang hver eneste dag.

Så da begynte jeg å tenke på å få operert meg. Min mann var helt enig, ikke for at han var enig i magen for han elsket den blubbete kulemagen min, men som han sa: «du har snakket om dette i alle år jeg har kjent deg og vi har vært sammen så jeg støtter deg helt hvis du ønsker å gjøre noe med det nå. Jeg synes ikke det er nødvendig men jeg skjønner at dette er et veldig stort tema for deg»

Turen til Tallinn

Jeg kom over noen som hadde vært i Tallinn. Hmmm..utlandet, skummelt. Men de skrev i allefall mye positivt. Jeg sjekket prisene, og de var så utrolig mye lavere enn i Norge. Når jeg leste om 40 – 50 tusen så så liksom ikke jeg det som alternativ for meg, men når vi snakket 20....da var jeg plutselig et steg nærmere drømmen min. Jeg begynte å undersøke rundt dette og prøvde å komme i kontakt med de som hadde vært der. Og jeg lyktes, jeg fant ei koselig jente som hadde vært der for fettutsuging i fjor og som skulle inn for en liten korreksjon samme måneden jeg fant henne. Mannen min sa «kast deg på» og siden jeg gikk hjemme pga en annen liten operasjon så var tiden passende. Jeg tok kontakt med kontaktperson her i Norge, sendte bilder og spurte om pris, joda 2500 Euro/ litt under 19,000.- kr. Ja men får du meg inn sammen med hun andre norske som skal senere i denne måneden så kan jeg være interessert sa jeg....og før jeg visste ordet av det så hadde jeg fått time på den datoen, sammen med hun norske jeg hadde funnet på nett, men aldri snakket direkte med. Nå var jeg plutselig i gang.

Jeg fikk et skriv med instruksjoner, faktura som hadde forfall noen dager før operasjon og vi mailet frem og tilbake kontaktperson og jeg når jeg hadde spørsmål. Kontaktperson var en voksen mann, og selv om han var hyggelig og grei og var kjapp til å svare så hadde det nok gjort seg med en litt mer åpenhet fra hans side. Men igjen, det er ikke alle som har skriving i fingrene så svarene hans var raske men korte. Jeg hadde også klart å få direktekontakt med henne jeg skulle dra sammen med så vi samkjørte turen våre til flyplassen og sendte bilde av hverandre slik at vi skulle finne hverandre.

Plutselig var dagen der. Rart å tiden går fort egentlig. Min nye bekjente...vi kan kalle henne ksofie24...hadde fortalt at det kompresjonsplagget vi fikk på klinikken var litt stort og tungt så hun hadde med en gang kjøpt andre hjemme. Jeg hadde derfor i fortid kjøpt et par kompresjonstruser og en cellulitte-body som jeg hadde liggende klart hjemme.

Jeg pakket ned pc`n min, stappfull av gode filmer, og jeg lærte mannen min å chatte og bruke webcam . Pakket bare ned et skift til hjemreise, samt truser og sokker ekstra. Nattøy og tynn morgenkåpe. Litt sminke og hygieneartikler. Tok alt i en ryggsekk som håndbagasje og da var maks vekten 8 kg. Så hverken kunne eller gadd å pakke særlig mer.

Strenge restriksjoner på flypassen om dagene. Hver sprayflaske kan kun inneholde 100ml. Alt over det blir kastet selvom de ikke er fulle. Dette gjelder shampoo, parfyme, deo, mye av sminke osv. Alt sammen skal også få plass i en en liters pose med zip-lås. Så her anbefales på det sterkeste å handle inn små reiseflasker, og å tenke fornuftig på hva å ha med. Alt feil blir som sakt kastet av dem på flyplassen. Du kan risikere å måtte smake på barnamaten du har med, eller smøre deg med kremer ol du har med. Så det er heldigvis en god sikkerhet for tiden.

Har du med pc i håndbagasjen så må denne tas ut av bagen og legges i egen kurv som kjøres gjennom sikkerhetskontrollen. Baggen skal lukkes før turen gjennom. Og piper sko og belter og slikt så må det selvsakt av :) Kan være rimelig moro å stå der etterhvert for å si det sånn «ler»

Jeg var imponert over flyet, all servering de fikk til på den korte turen, og på stemningen. Turen tok 1,40 t, og de klarte å få gitt passasjerene gratis en bolle av noe slag (som det så ut til at de fleste ikke ville ha) og en liten pose med brente mandler. Så kom de med en tralle med alsken nam, nam i drikkeform, sjampagne, rødvin, Baylies, kaffe etc etc. Siden ksofie24 og jeg var under streng faste før operasjonen (som skulle skje ca kl. 15 og 16 samme dag) så måtte vi holde oss unna alt sånt.

Sist kom de meg vogn med parfymer ol gaveartikler. Flyet var for øvrig fylt med stemningsfulle mennesker som lo og pratet og det var mye iver når vi så sjøen komme mot oss, med strandlinjer dekket av vakkert solskinn når vi ankom flyplassen på Tallinn. Alt dette gjorde min flyskrekk akkurat så mye mindre at jeg selv også klart å ha det fint på turen.

Ksofie24 skulle hjem dagen etterpå for hennes korreksjoner var ikke store. Bare litt på ei pute bak under bh-stroppen, og litt fremme over navel. Dette var korreksjoner hun fikk gratis etter selve operasjonen for drøye et år siden. Hun betalte bare billetten selv.

Jeg derimot skulle sy magemuskler og fjerne hud og ta fettfjerning rundt hele magen hvis det trengtes, så mitt opphold var på fire dager.

Normalt så skulle det møte noen på flyplassen og hente oss, men denne personen var syk da vi skulle ned så vi fikk gode instruksjoner på hvordan forholde oss til taxi. De har en prisliste hengene på vinduet på passasjersiden bakerst. Vi skulle ta taxi som tok max 10 eek pr km, og da ville den ha 30 – 40 eek. som  startpris. Takstameter skulle stå på starpris og så telle oppover de kronene det sto pr. km. Du kunne gi driks, men maks 20 eek, og det var visst han kjørte helt perfekt og bra.

Vi vekslet 400 .- norske kroner hver oss i vekslingsluke på flyplassen før vi gikk ut og fant taxi. ksofie24 gikk først og jeg så at hun damen tellet hennes penger, i stresset sjekket altså ikke jeg mine, hvilket jeg alltid gjør ellers hjemme, og fant derfor ut at jeg hadde fått ganske mye for lite penger da jeg satt i taxien og skulle betale den. Vi delte 50/50 på taxien selvakt....og selvom taxisjåføren hadde kjørt på et vis som ikke hadde glitt godtatt i Norges gater ler så var ksofie24 raus nok til å gi ham 10 eek. i driks.

Så kom vi oss inn på klinikken da. Det var en stor murbygning, så hverken si eller så ut. I resepsjonen inne sto det ikke noen men de kom etterhvert og skjønte at vi var norske som skulle inn på plastiskkir. avdeling. Klinikken Fertilitas er Estlands største privatklinikk, de driver med omtrent alt, tar i mot barn, har videre utdannede tannleger, driver med plastisk kirurgi osv. Vår plastisk kirurg er faktisk en av eierne/sjefene på klinikken kunne ksofie24 fortelle meg. Og de  metodene de bruker er fra Tyskland.
Det er ganske mange europeiske pasienter her, og det siste halve året har det tatt seg opp på norske også slik at de nå tar i mot en gjennomsnitt på to norske pasienter i uka.

Utsiken ut av vinduene på rommet vårt

Ute i en form for vinterstue på klinikken

I vinterstua dette her også 

Vi fikk utdelt et dobbeltrom. Ksofie24  synes det var rart for hun hadde fått enkelt rom sist. Men vi var enige i at det nok helt sikkert var fordi vi kom sammen som to norske og at dette faktisk var veldig koselig. (det var nemmelig flere andre rom ledige)  Flott rom, to senger med sengebord, godt med kontakter på veggen bak, tre store vinduer ut til hage og blomstertorv. Alt av maling på vegger etc var helt perfekt, ikke noe gammelt der i gården nei. Ny flatskjerm på veggen. Godt med skapplass til klær, lite kjøleskap  tom. med mulighet for noen få isklumper, eget bad, med føhner og dusj.  Det lå tre hånklær pent ruller på nyredde senger, samt en sånn tynn sykehuskappe og en god morgenkåpe. Og sengene var sånn elektriske senger som kunne heves og senkes i sin helhet, og høyne/senke ryggen.

Ikke no å utsette på dette så langt.

Godt med kontakter over sengen til Ipoden, pc`n ol.

Ny flatskjerm på rommet. Kun 1 kanal med engelsk tale. 

Godt med skapplass på rommene

Sengene er regulerbare opp/ned i høyde samt i ryggen

Kjøleskap, til og med med isbitholder :) Vi fikk masse flasker med kaldt vann hver dag

Veldig greit bad  til rommet med dusj og hårføhner

Ganske kjapt kom to kirurger inn.

Ksofie24 viste frem det hun ønsket få gjort og de diskuterte seg i mellom og tegnet på henne. Det kom ei sykepleier og hentet henne og så pratet de med meg. Jeg fortalte så godt jeg kunne og viste frem min løse hud, de ba meg legge meg ned og bøye meg halvt opp for å kjenne på magemusklene mine. De tegnet og sa at de skulle fettutsuge på sidene og sånn som jeg ønsket samt at de kom til å fjerne i allefall 7 cm hud!!! Jeg fortalte at jeg grodde stygge arr og kunne de være så snill å ta dem langt ned. Og så dro jeg i musemor og spurte om de kunne dra opp henne også, joda, det skulle de visst. De tegnet en stipe langs magen, til midt på lårene liksom og jeg var så glad for at jeg slapp å ha snittet til helt ut på sidene. Det jeg gruet meg til var nemmelig å se det store, lange, blodige arret som jeg hadde sett på så mange bilder før jeg dro. De gikk og sa at de skulle hente meg etterpå.

Rett før operasjonen

Magen sluppet ut

Magen holdt hardt inn

Jeg satt på pc, men fikk for dårlige internetsignaler til at jeg kom meg på. Gadd ikke styre med det, jeg skulle jo snart inn uansett. Og jo, plutselig sto det ei sykepleier der som ba meg komme. Jeg hadde på meg truse, sykehussokker, tynn sykehuskåpe og morgenkåpe utenpå. Hilste på mange på veg inn og en eller annen tok morgenkåpen min av meg mens jeg gikk, jeg gikk videre og kom inn gjennom døren til operasjonsstuen. Der ble jeg stoppet, «av med sykehuskåpen og trusen» sa de...og kliss naken vandret jeg altså bort til benken der jeg la meg og ble stroppet fast med en arm ut til hver side. Men så fikk jeg på et klede da over kroppen. Her var ingen plass til sjenanse nei.

De spurte om den operasjonen jeg hadde hatt nylig og hvilken narkose jeg hadde fått vedr. den, jeg fortalte at det var en 4 uker siden, at det var full narkose og at alt hadde gått veldig bra.

«Are you ready xxx» spør en vennlig kvinnelig sjel over hodet mitt, jeg ser henne inn i øynene og  svarer: «yes, Im ready, do a nice work please» og smiler, «yes, we will» sier  hun og smiler tilbake. «Stikker» sier ei anna ved siden av meg på estnisk (skjønte jo at det var det det måtte menes..for sekundet etterpå stakk hun meg) og så begynte jeg å miste bevistheten, mens jeg ser på lampene over meg som har en veldig spesiell farge jeg ikke kan huske å ha sett på slike lamper i Norge før.

Så våkner jeg opp, og nikker «yeah» når de spør om jeg er ok. Jeg blir liggende på intensiven hele natten og det er folk ved siden av meg hele tiden som kommer med vann, smertestillende, spør om jeg har det bra osv. Jeg skjønner at jeg ikke evner å gå på do selv, så når de spør om jeg vil ha kateter så sier jeg «ja takk». Wow...eller noe i den duren sier damen når hun ser piercingen min der nede, jauda, her i Tallinn blir man blottet rund baut «ler»
Det var veldig greit med kateteret. Det var greit å få inn og de fikk sjekket at det kom gode mengder ut. Og jeg kunne bare ligge der som et slakt, rundhjult som jeg var.

Men så kom jo formiddagen etterpå da,  og jeg skulle inn på rommet mitt, tilbake til ksofie24. Stakkar jente tenkte jeg, hun hadde nok ventet meg for mange, mange timer siden. Håpet hun hadde fått beskjed. Stakkars ksofie24 hadde fått litt hetta hun for når det kom middag til oss begge to, og de straks hentet den ene brettet, igjen så hadde hun protestert....»xxx kommer jo snart hun, og da er hun heeeelt sikkert veldig sulten» «no, xxx not coming» fikk hun i svar tilbake.  Så stakkars ksofie24  fikk være litt småengstelig hun noen timer.

Utover formiddagen ble katetaret mitt ble tatt bort, jeg ble litt engstelig...nå visste jeg jo at jeg måtte lee på meg en eller annen gang, for selskapsblære har jeg definitivt ikke.

Og så kom jo den stunden da at de trillet frem en rullestol til meg og ba meg sette meg opp.
 
Herregud, jeg prøvde og prøvde og  ble sikker på at faen selv grep tak om magen min, jeg ynket meg og slet og de dyttet og hjalp til det de kunne. Akkurat når de hadde tenkt til å gi opp så tenke jeg at jeg var såpass godt inn i helvete uansett, at  nå at jeg kunne bare la det briste eller bære, og jeg dyttet til med armene og kom meg opp, sank ned på bena på gulvet og kjente at .....»SØREN»...fikk kastet meg ned i rullestolen og der svimte jeg faktisk av...det prikket og prikket og de kom flyende med sånn «våkne opp på bommulsdott» de smurte i tinningene mine og luftet under nesen min, men det gikk ikke over. Så de ville ha meg over i en seng igjen. Jeg kom meg veldig fort opp i den senga, ikke spør meg hvordan. Når jeg tenker på det etterpå så skjønner jeg ikke hvordan det kan ha gått til i det hele tatt men plutselig så lå jeg der. Og de fikk trillet med til rommet mitt hvor ksofie24  var kjempeglad over å endelig få se meg.

Jeg kom meg til meg selv i den sengen da, så det var tydelig godt å for kroppen å få kommet seg i vannrett stilling igjen. Jeg gruet meg til min første toalett-tur og savnet kateteret sterkt allerede.

Og den kom, den stunden da min bitte lille blære skrek etter å få tømt seg. Men nå var jeg lur, jeg kjørte sengeryggen helt opp, sakte slik at jeg fikk føyd kroppen etter stillingen så og si, og når den sto rett opp så var det «bare å få bena på utsiden og rulle ut av senga» Jeg må innrømme at jeg trengte støttehjelp første gangen av en sykepleier men det gikk da og det var jeg glad for.

Det var koselig å få pratet med ksofie24  igjen, og hun viste meg sine resultater. Hennes mage er noe av det finere jeg har sett. Jeg tenkte for meg selv at det er ingen tvil om at kirugene her kan sine saker.

Det gikk bedre for meg også gang for gang nå, og når ksofie24  tok avsted for å dra hjem ved 16.00 tiden så klarte jeg selv å gå på badet og det gikk veldig så greit selv om jeg var både kroket og stiv.

Det jeg synes var mest stas var å stå på badet og se på meg selv med all bandasjen på. Hadde nemmelig masse stram bandasje rundt hele magen fra under brystene til hoftene. Og under den bandasjen tittet lille musen min frem, og hun syntes :D Så han hadde fått gitt meg et museløft som jeg hadde prøvd be om, og jeg ble så glad.

Jeg prøvde å gå litt rundt og få fart i kroppen, gikk greit å komme seg ut av sengen selv ved å høyne ryggen maks og så nærmest skli ut av senga. Flotte teknikker en finner get når en må.

Legen kom inn og skulle ta drenet mitt men bestemte seg for å vente til morgen etterpå pga at jeg hadde gitt fra meg en del blodvann. Greit nok, den hang i en slange nesten mellom bena mine med en sånn trekkspilltut i enden, den var grei å holde rede på.

Morgenen etterpå kom han inn med en sykepleier og skulle ta det, da hadde jeg mistet betraktelig mindre. Det var «uahhhuuu-følelse» å ta av bandasjene, magen føltes ikke fast i kroppen.

Herremin....for et arr...Jeg har sett så mange etter-bilder av slike operasjoner og det som har skremt meg veldig har vært de tykke, blodige arrene som har gått så fra side til side. Eller den voldsomme tykke tråden liksom. Og så ser jeg her nå på  mitt under litt skrukkete hud. En tynn strek!!! Ikke noe blod, ikke noe store sting, bare en tynn strek!!! Og Streken strakte seg fra omtrent midt på låret til midt på låret., noe kortere. Og så TYNT

«Jeg la det ennå to cm lavere enn det som var meningen» sa kirurgen til meg « når er det ingen som kan se det» Jeg hadde lyst til å grine. Og til og med drenet hadde han laget et hull til på selve museputa mi, alene sånn på siden.
Nå kjører musesnuppa mi skinhead for tiden men den dagen hun begynner å spare til parykk så vil dette arret forsvinne helt i jungelen av dårelokker.
For en kirurg!!! For en jobb!!!

Kirurgen min sa at han hadde lagt snittet så langt nede det hadde gått, det var ikke alltid at de fikk til det slik sa han.

Han sa også at ikke alle ønsket fettutsuging når de tok mageplastikk og at det var litt synd for det gav helt klart det aller beste resultatet.

Snittet er sydd innenfra, hvilket gir det peneste arret. Kun to sting er utenfor, det er sikkerhetssting som han kalte det. All tråd var selvoppløsende, minus disse to stingene. De kunne jeg ta selv eller hos lege etter ti dager. Den andre tråden skulle også løse seg opp av seg selv etter ca 10 dager.

Jeg skulle ha bandasjer over sårene for beskydd i vel to uker.

Body døgnet rundt i en uke, så i allefall på dagtid i en måned. Gjerne også natten dersom det gikk. Og veldig bra om vi kunne ha på kompresjonsplagget opptil 6 til 8 uker.

Gå turer og rolig aktivitet okey med en gang. Noe større aktivitet, sykling etc om fire uker, svømming ute 4 uker.

Og hadde jeg spørsmål så måtte jeg bare sende ham mail direkte fremover, så skulle han svare så godt det lo seg gjøre.

Han var ganske stabil i engelsk, kirurgene her er det. Sykepleierne kan gjerne litt, mens de som kommer med maten ol gjerne ikke kan noe. Men de smiler og er koselige alle sammen.

Drenet, 2 dager post.op. 

3 dager post.op

3 dager post.op. Ganske hoven og blå på begge sider

3 dager post.op. Hullet til høyre er drenshullet.

Jeg hadde to voldsomme blåmerker bare, på hver side av ryggen. Det var jo vanlig sa kirurgen, og det vet jeg jo. Men så lite blå tross alt på en hel mage, etter en slik juling er da jammen ikke gæli.

Magen var jo skrukket og rar og jeg så den bare i liggende stilling så det var vanskelig å få et godt inntrykk over resultat. Men denne kirurgen  har garantert gjort jobben sin så godt han kunne og med andakt og følelse. I morgen skulle jeg få dusje sa han. Og da var det spennende å se resultat.

«Gjør det vondt» spurte jeg da sykepleieren skulle dra i drenet. (jeg har jo hørt at det gjør det) «ja, litt» sa kirurgen. Jeg lukket øynene og famlet etter hånda hans og klemte men hun andre dro. Kjente at slangen beveget seg inni meg et stakket sekund før det sa en «svusj – lyd» da det poppet ut. Det var da virkelig ikke noe farlig eller særlig vondt i det hele tatt. De satte på en bommulsdott og plastret meg igjen.

Litt senere på dagen måtte jeg be om større plastring da det rant litt igjennom og nedover benet mitt.

Ja, jeg var foresten litt redd for å se resultatet av det drenet for siste gang det ble tømt før før jeg tok det ut så kom hun sykepleieren i skade for å dytte litt luft inn slangen når hun skulle sette på tuten igjen og det var som å få strøm slik at alle stingene røyk samtidig. Virkelig vemmelig. Men stakkar jenta beklaget seg og beklaget seg og var oppriktig fryktelig lei seg. Jeg prøvde så godt jeg kunne å trøste henne med at dette hadde gått greit, noe det jo og hadde da. Smerten var jo over fort.

Servicen der var forøvrig uklandelig. Mange kan lite til ingen engelsk men de prater til deg alikavel. Med store smil kakler de i veg på estninsk som om du skulle forstå, så da er det bare å følge med, anta hva de mener, smile stort og si «yes» «no» «okey» osv. Jeg anbefaler alle som skal dra å pugge litt av språket først slik at de klarer småord, som takk, ja, nei, varmt, kaldt, kvalm, osv. Litt moro før og på turen og litt lettere etterpå.

Vi får smertestillende ved behov, og sovepiller hver dag om vi vil. De kommer inn på morgen med juicetrusk og kaffekopp mens de tar blodtrykk.

Så kommer frokosten med masse mat i fleng, lunsj, middag, kvelds. Alle måltidene er inkludert i prisen og alle inneholder noe varm mat, og en frukt. Kalde flasker vann, kaffe og te. Og alle banket på døren før de kom inn. Og en efta kom det ei smilende sykepleier inn til meg, tok hendene sine rundt mine, sa et par setninger på smilende etnisk og gikk igjen. Og i hånden min lå fire karameller.

For de som er noe kresne kan det jo by på litt problemer for maten kan jo være en del anneledes enn hjemme, men for meg som synes ny mat er spennene så var det helt på høyde med et flott hotell.

Problemet var at jeg etter alle de timene med faste og operasjonen etterpå ikke tålte særlig mengder mat, så det var lite jeg fikk i meg før jeg ble kvalm. Eller i det hele tatt etterhvert. Men greit nok, å miste noen kilo under turen er jo ikke å forakte det heller.

Kjempegod mat 4 ganger hver dag, alltid en frukt og en «dessert»

For de litt kresne kan nok maten være en liten utfordring, hvis så ta med noen ekstra kjeks ol. For de mindre kresne er det mye godt som blir servert

Var redd for mitt første dobesøk. Hadde lest at de fleste satset på klyster i førsten for å få i gang tarmene, siden det å sitte og trykke med nysydd mage ikke var særlig godt. Klyster hadde jo ikke jeg tenkt på og jeg gikk ikke på toalettet første dagen operasjonsdagen og ikke andre dagen heller. Begynte å få litt hetta, men så plutselig måtte jeg på toalettet og da gikk det jammen greit. Det må sies at jeg har prøvd å få i meg en del væske da, juice og vann. Det er veldig viktig. Det å få tørket seg være seg foran eller bak, med stiv rygg og et panser av et korsett rundt en veldig sår mage...ja se det er jo et annet kapittel men med litt lirking og luring så gikk nå det og.

Så kom endelig at jeg skulle få dusje. Jeg var spent, nå skulle jeg jo stå opp og få se meg selv. Jeg fikk tatt ut kanylen som hadde stått i armen hele tiden og fikk beskjed om å ringe på når jeg var ferdig dusjet. Så hjalp de meg av med korsettet og der lå jeg.

Det var en vemmelig følelse å reise seg, jeg hadde ingen kontroll med musklene kjente jeg så jeg hadde den «slepp ut magen» følelsen som jeg var så kjent med foran speilen hjemme. Magen bulet over navelen og den var veldig hard noen steder og skvalpemyk andre. Jeg tok med shampoo og balsam og mobil og vraltet i veg til dusjen.

Det aller første jeg så som jeg og har sett før var musa, mi. Fra å vare en laaaaaang mus under en fin fettpute (ja, ja, jeg overdriver litt da...) så satt den nå der den skulle. Rart så mangt en merkelig ting som kan gjøre at en føler seg kvinnelig du!!

Så så jeg magen min, figuren så så bra ut, ingen hengemage. Profilen viste litt tut, men herremin...så utrolig mye mindre enn før, og nå var den sluppet helt ut og var så hoven atte og krokbøyd sto jeg og. Jeg skjønte at dette kunne nok være et fantastisk resultat bare tiden fikk gå litt. Litt blåmerker på flankene/ryggsiden.  Jeg bare så at dette var en fantastisk jobb og jeg skjønte at jeg antagelig for første gang i mitt liv skulle få flat mage og kunne ta på meg trange bukser og tøy som alle andre normale mennesker. Fra det minuttet av var jeg ei sippe.

Jeg var på gråten og måtte slite med å holde meg. Jeg kunne ikke fatte at jeg om en måneds tid (til bursdagen min) skulle kunne kjøpe meg en sånn trang flott jogge/kosedress jeg har hatt lyst på og kunne flæshe navelpiercingen min uten at det hang fett og bilringer over alt.

Følelsen var fantastisk. Helt ubeskrivelig.

Jeg ble plastret godt igjen og i steden for å valse rundt så slapper jeg av på sengen. Ryggen min (som er et problemdyr så det holder fra før av) sleit nå veldig etter såpass mye kroking og ligging. Jeg hadde en lang dag foran meg dagen etterpå, da var det på tide å dra hjem.

Heldigvis skulle mannen min hente meg på flyplassen slik at jeg slapp å gå fra flyet til tog eller buss. Jeg ba ham ta med seg smertestillende og en flaske vann :)

Jeg hadde på forhånd gruet meg for fire dager borte sånn, men jeg må si at det har vært veldig deilig  å være her. De er så utrolige på å stelle med en og jeg er jo er turbo til vanlig. Hjemme hadde jeg aldri klart å være såpass i ro, og jeg ville slitt så utrolig i forhold til her. Dette er noe enhver kvinne burde unne seg etter en slik operasjon for når jeg ser tilbake på fire døgn her i Tallinn så har det vært som et hotellopphold etter en operasjon og all tid har vært min, jeg har fått sovet ut, slappet av, spist mye nydelig mat hele tiden jeg ikke har laget selv, fått sett gode filmer og kost meg, har fått smertestillende når jeg har hatt vondt, har fått sovepille når jeg har trengt det. Vanvittig deilig ettertid etter en operasjon.

Det er klart det er deilig å komme hjem til sine og sitt men jeg tror at dette er noe enhver kvinne skal vurdere å gi til seg selv alikavel. Selv har jeg større ungdom hjemme som ikke krever noe, de og mannen min kan lage mat og ordne så jeg slipper. Men alikavel, følelsen av å ikke klare å slappe av, hunden som vimser lykkelig rundt føttene til matmor hele tiden, katten som kan risikere å hoppe opp på magen min for å kose eller komme springende inn med en museskrott så vi må jage ham ut, klesvask som vi jo alltid vet best selv hvordan skal gjøres osv osv

Her er det ikke noe. Og de kjære kan vi holde god kontakt med via sms, chatting etc. Jeg har vært ego i fire hele døgn og det har vært helt supert. Jeg vet jeg aldri i verden ville klart å slappe av slik hjemme, og avslapping og ro er jo unektelig viktig for operasjonsresultat og rekonovalens.

(Tips til liggestilling foresten...legg en pute under knea! Det gir den lille fine knekken i hoftene som gjør at det ikke strekker i stingene som det gjør hvis du ligger med bena rett ut.Jeg slet veldig med god nattesøvn inntil jeg klarte å finne på det, siden jeg måtte sove med bena i knekk...og hvem sover godt sånn spør jeg bare...så litt høyde under overkropp og god pute under knea...yammi)

Men en ting gjorde jeg feil...jeg hadde proppet pc`n min full av bra filmer...bla artige som «Sex and the City – the movie» men det anbefales IKKE dersom en har en smule humor i skrotten.

Godt uti filmen fikk jeg nemmelig en skikkelig latterkrampe... og det på nyopperert mage....KRISE!

Fikk slått av filmen, og tenkte på død og djevler og alsken triste saker for å få boblinga ut av kroppen. Magen brant som i ild, og når sykepleier etterpå kom med nattens sovetablett og en laaang nål (smertestillende) så sa jeg bare med et digert smil «JA TAKK»

Så så jeg på «Anaconda» isteden (en diger slange som spiser folk) til jeg ble trøtt og sovnet.

Alle humoristiske filmer ble siden liggende på denne turen, kun skummelt, død og pine på lerretet i fare for magerift!

Det var litt dårlig dekning på internet der på rommet, men den bedret seg dersom en gikk litt rundt. Vi får sikkert koden til pålogginga i resepsjonen, men jeg orket å henge meg opp i det. De to første døgnene så var jeg så sliten og har egentlig hadde mest glede av å slappe av. Orket ikke se filmer eller noe.

(har hatt en hektisk tid hjemme før jeg dro og tidvis alfor lite søvn)
Så nærmet det seg hjemtur og jeg fikk dusje og sånn og da var det deilig å bare slappe av i mellom slagene og få sove og se en film. Hadde litt dårlig samvittighet over å ikke følge opp bukplastikkforummet her som lovet men trøstet meg med at jeg til gjengjeld kunne servere den flotteste historie til de som lurte på, og var skeptiske til Tallinn, når jeg først kom meg hjem.

Turen dhjem var ganske slitsom, jeg var utkjørt før jeg kom meg på flyplassen. Så er det noe negativt jeg kan si om å operere seg utenlands så må det være at turen hjem kan være ganske tøff.

Når jeg var på klinikken så tenkte jeg at dag 3 kunne jeg i hvertfall ha dratt hjem, når jeg var på veg så tenkte jeg at ...phuhh...for et slit...og dette er dag 4!
Anbefaler alle å pakke minst mulig. Ta med evnt et skift til turen hjem, pass på at bukser ol ikke strammer rundt livet.

Ta med så lite som mulig utenom det, som håndbagasje. Minst mulig helt enkelt, for det er veldig tungt å bære etterpå, det lover jeg.

Jeg fikk nå karret meg gjennom ennå en flytur med flyskrekken min – sidepassasjeren min på turen hjem hadde også flyskrekk så vi delte medlidende blikk hver gang lyden på flyet forendret seg eller det humpet i en og annen luftlomme – og jeg fikk til og med kjøpt noe sjokolade og godt og drikke til mann og barn hjemme.

Utenfor sto heldigvis en smilende mann og tok over støyten for meg, og han hadde med både kaldt vann og smertestillende til meg, og turen hjem gikk helt greit.

Etter første natten hjemme måtte jeg le.

Søvnen var den dårligste siden operasjonen, kattepusen gaulet og ville ha oppmerksomhet av matmor som endelig var hjemme, hunden trippet som på en steppemaskin i håp om en klapp av matmor, senga var ikke regulerbar slik at jeg var stiv og vond i hofter og rygg...så når jeg sto opp klokken 6 etter å ha vært våken i allefall halve natten så lengtet jeg unektelig tilbake til luxusbehandlinga jeg hadde hatt  i Tallinn :)

-------------------------------------------------------------------------------------------------

1 uke post.op:

Det har løsnet sakte men sikkert. Dag 6 kjørte jeg selv langt til lege. Det var ikke helt behagelig men det gikk. Natt til dag syv sov jeg nesten helt over på høyre siden i løpet av natten også.

Mindre støl og vond på morgenene nå.

Hevelsen har begynt å gå en del ned, dette syntes noe dag 5 og  har gått litt og litt fremover etter det.

Blåmerkene er veldig mye mindre dag 7.

Piercinghullet i navelen måttes stikkes opp etter fire dager uten smykke, og det har nå satt seg litt infeksjon i den.
Litt vanskelig å holde under kontroll pga det stramme beltet jeg har på hele tiden men jeg står på for å få det til, er veldig glad i den så vi får se.

Formen er veldig mye bedre blitt, nesten rakrygget. Vondest på et punkt på høyre side som føles som om «løsner fra kjøttet inni siden» og derfor liksom svir hvis jeg bøyer meg eller sånn.

Det er ikke noe blåmerke akkurat der.

Har følelse i hele magen, men selvsakt mindre enkelte steder.
Synes det har gått veldig fort fremover og er foreløbig veldig fornøyd med resultatet :)

7 dager – en uke – post.op

7 dager – en uke – post.op. En god del mindre hoven og blå.

Veldig mye mindre blå 7 dager – en uke – post.op

7 dager post op

Oppdatering 16. juli - 22 dager post op