bukplastikk.com

Før operasjon

Dag 3

Dag 3

Dag 5

Sine

Det hele startet med at jeg etter 2 svangerskap, samt kraftig vektnedgang, fikk lyst å gjøre noe med magen min.

I begynnelsen av 2006 var jeg bortimot 100 kg.

I mai 2006 hadde jeg gått ned til 80 kg, og hadde en mage som var verre enn verst. Jeg leste rundt på nettet, og tilegnet meg mye kunnskap om bukplastikk. Bmi`en min var litt for høy, men jeg bestemte meg for å prøve tross alt.

Jeg sendte bilder pr mail til kirurgen, og han ringte meg opp.

Sa at jeg hadde så bred benbygning, og så mye muskler, at han så litt bort i fra den bmi-delen.

Jeg skulle bare gå til legen å få henvisning.

Som sagt, så gjort.

Dagen etter hadde jeg henvisningen i hånden. Den ble sendt til fritt sykehusvalg, for så å bli sendt videre til klinikken. En uke senere hadde jeg fått time til operasjon.

Det var i gang. *hurra*

På operasjonsdagen møtte jeg opp, ble tatt i mot av en utrolig koselig sykesøster. Fikk tildelt rom med tv og radio, blader og en god seng å ligge i. Noe som var deilig, etter en 4 timers lang kjøretur.

Etter en stund kom kirurgen opp. Han skulle tegne opp magen min.

"Værsegod kle av deg unge dame."

"Hva skal jeg kle av meg?"

"Det meste."

Grøss og gru, der kom nervene, som hadde vært totalt fraværende helt frem til nå. Jeg, en 25 år gammen jente, med komplekser for mage og kropp, skulle nå kle av seg for en middelaldrende mann, med nesten grått hår.

Det var på tide å lukke øynene og be noen bønner til de høyere makter.

Etter at bønnene var avsendt, falt tøyet.

Kirurgen tegnet etter alle kunstens regler, og da han var ferdig, fikk jeg kle på meg igjen. O lykke.

Lykken var kortvarig. Snart kom det en sykepleier inn, med en operasjonsfrakk til meg. Av med tøyet, på med frakken. Inn med et par tabeletter av ymse slag. Oppi sengen, ned til operasjonsstuen. Vel nede fikk jeg beskjed om at jeg kunne stå opp av sengen, og gå inn i operasjonsstuen selv.

Greit nok.

Inne der ble jeg møtt av en kjekk ung mann, og to søte operasjonssykepleiere.

"Værsegod, du kan kle skjorten av deg, og legge deg på benken."

Tankene svirret fælt. Måtte jeg virkelig kle av meg foran disse tre menneskene? I våken tilstand. Sukk sukk.

Jeg sa at jeg aldri før hadde kledd meg naken for fremmede damer, og at jeg plutselig ble litt sjenert.

Damene kunne ikke unngå å trekke på smilebåndet.

Den kjekke unge mannen kom etterhvert med et laken til meg, som jeg fikk surre rundt meg, før jeg la meg på operasjonsbenken. Snille snille mannen.

Jeg ble lagt oppå benken, og de ordnet alt som ordnes skulle.

Fikk så beskjed om at jeg fikk medisiner i armen. Jeg ble svimmel, og spurte om dette var normalt. Jada, det var helt normalt. Så fikk jeg beskjed om at sovemedisinen ble gitt.

Poff, borte..

Plutselig hørte jeg en stemme.
"Nå er du ferdig, og du er hele 3 kg lettere enn hva du var for 3 timer siden."

Tårene rant. Ikke fordi det var vondt. Men fordi jeg var ferdig.

Jeg ble trillet opp på oppvåkningen. Det var skrekkelig vondt i magen, og kvalmen kom kastende over meg. Sykesøsteren kom meg til unnsetning, med både smertestillende og kvalmedempende. Jeg sovnet litt igjen.

Sov noen timer. Plutselig hørte jeg en stemme; "Se, der ligger storesøster." Det var lillesøster på 10 år, som jeg ikke hadde sett på ca 1 år. Hun og mamma var kommet nedover, for å være på ferie, samt hjelpe meg med mine egne barn.

Jeg ble trillet på rommet mitt.

Det gikk bra. Jeg fikk på meg en body.

Var veldig svimmel. Mistet veldig mye blod. Kunne ikke reise meg opp, uten å være hårstrået unna å svime av. Etter noen timer kom jeg meg på toalettet, hadde en blære som sårt trengte det.

Etterhvert ville jeg dra hjem. Det var ikke så populært. Jeg hadde en lang hjemreise, på ca 4 timer, og sykesøsteren ville at jeg skulle bli der natten over, pga blodtapet.

Jeg argumenterte godt for saken min, og 30 min senere var vi på vei hjem, med nesa mot sørlandet. Hadde hele baksetet for meg selv, og turen gikk veldig veldig bra.

Måtte ta litt kvalmedempende, men ellers var jeg i overraskende god form.

Rundt kl 02, natt til torsdag, var vi hjemme. Det bar rett på sofaen, og rett i søvn.

Dag 2, Torsdag.
• Jeg våknet.
• Måtte tisse.
• Var kvalm.
• Det verket.

Følte meg vel rett og slett som et stort og verkende blåmerke, på hele kroppen. Måtte ha hjelp til å sette meg opp, måtte ha hjelp til å reise meg opp. Måtte ha en stol foran meg på vei til toalettet, jeg svimlet og brakk meg. Fikk en venninne på besøk. Klarte ikke snakke med henne, jeg kaldsvettet og alt var egentlig veldig ille.

Denne dagen vil jeg allerhelst bare la gå i glemmeboken. På kvelden var det på tide å sende noen bønner igjen, opp til de høyere makter, samt noen takkesalmer for at det finnes kvalmestillende, og smertestillende. Det eneste abret var at smertestillende ikke virket på rumpa mi. Gudbedre som den verket. Aldri hatt så vondt i rumpen før, som det jeg hadde i dag.

Da kvelden var her, var det godt å få sove. Atter en gang på sofaen. Orket ikke tanken på å gå i trappen opp til 2.etg.

Dag 3, Fredag

Våknet tidlig. Var forberedt på en lik dag som dagen før, men fikk meg en positiv overraskelse. Kom meg opp av sofaen selv i dag. Klarte å gå uten stolen. Svimlet ikke så mye som tidligere.

Skulle til lege for å bytte bandasje, og ta ut drenet. Bandasjen ble byttet, det så veldig veldig fint ut. Ikke blødd noe langs såret. Men drenet ville hun ikke ta. Legen tok bilder av magen min, og vi tørket et par tårer i kor. Endelig lå jeg der, med en mage som jeg hadde lengtet så sårt etter. Jeg takket henne gråtkvalt for all hjelp, og hun var like gråtkvalt tilbake og sa at det var godt å se hvor bra dette hadde blitt, og ikke minst hvor mye det betydde for meg. vi fikk lagt på ny bandasje, og jeg måtte skjekke blodprosenten før jeg fikk gå. Turen gikk hjem, for å knaske jerntabeletter.

Hjemme følte jeg meg i veldig fin form. Sullet litt rundt. Koste litt med ungene, og snakket med venner og familie i tlf.

Det eneste jeg skal klage på er rumpen. Den var vond, vond og atter vond. Det merkes når man bruker rumpemusklene i stedet for magemusklene. Jeg kjente nærmest melkesyren sive ut. Så vondt, så vondt.

Etter hvert kledde vi oss, og kjørte i barnehagen til barna mine, vi skulle bare hente alt tøyet deres før ferien. Jeg kjørte selv, og vi satt der en liten stund, og snakket med personalet.

Veldig koselig.

Mamma lagde middag hjemme, og jeg klarte å sitte ved kjøkkenbordet og spise sammen med dem.

På kvelden kjørte jeg til nabokommunen og hentet kjæresten min, det var en tur på tilsammen 1 time, og det gikk veldig greit. Var sliten i korsryggen da jeg kom hjem, men ellers var alt ok.

Dag 4, Lørdag

Jeg våknet, stod opp. Ikke så krokete i dag. Ikke så vondt i dag heller. Annet enn der drenet satt. Der sved det, det brant, det var vondt, ubehagelig, ja alt.

Jeg følte meg pigg, veldig pigg. Forutenom rumpa da. Den følte seg bare mørbanket. Den er den som har vært vondest i disse dagene. Trøsten er at jeg nok får sprettrumpe pga alt dette.

Dere som tenker at sprettrumper ikke kommer så lett, hysj. La meg i det minste leve i troen, sånn at jeg ikke ser altfor mørkt på dette. :o)

Etter frokost dro vi på et kjøpesenter. Mamma trillet meg i rullestol, så jeg slapp gå selv.

Fremdeles litt svimmel.

Det var en helt grei tur, men var litt sliten da jeg kom hjem. La meg i noen timer, og sov litt.

På ettermiddagen kjørte jeg kjæresten min hjem igjen, og etter det, ringte jeg legevakten.

Hadde ikke blødd noe som helst det siste døgnet, drenet var vondt, og jeg ville ha det ut.
Jeg kunne komme kl 20.00. O lykke.

Kom inn til en koselig lege. Som ba meg kle av meg og legge meg på benken, sånn at han fikk tatt det vekk.

Jeg hadde lest at dette var vondt, så jeg gruet meg veldig.

Det var ikke så vondt. Heldigvis.

Det var mest ubehagelig. Drenet lå langs hele magen, og jeg kjente når han dro det ut. Jeg prøvde å konsentrere meg om at jeg ikke hadde truse på meg, foran atter en fremmed mann, i stedet for å tenke på den slangen han dro utav magen min. Det gikk bra. Jeg klarte å tenke på nakenheten i stedet. Hehe. Drenet var ute, og jeg var 10 kg lettere.

Takket legen, og så kjørte jeg hjem. Så en film sammen med mamma, og så la vi oss.

Enda en dag over.