Er ei jente på 28år, har 2 barn og veide 100kg på det meste i sv.sk med begge. Ente første sv.sk med 96kg og klarte å gå ned til 79/80. Så jeg forelska i faren til det siste barnet mitt. Ble lykkelig, og alle vet vi hva det kan gjøre med oss, så kiloene kom tilbake. Var 92kg når jeg ble gravid igjen og var 92kg når barnet kom til verden. Har alltid vært lubben, kraftig og har tung beinbygning. Som jeg ser flere har skrevet så har vi forskjellige kropper og vekta er så som så føler jeg. Men nå er jeg 75kg og 172cm, og hengen har blitt større  Mister motivasjon når jeg trener fordi jeg ser ikke annet enn vekta gå ned og magen er der enda, så hva hjelper det å kjøpe nye klær selv om klestørrelsen går ned når man uansett ikke føler seg vel kun pga magen!?!

Er ei jente på 28år, har 2 barn og veide 100kg på det meste i sv.sk med begge. Ente første sv.sk med 96kg og klarte å gå ned til 79/80. Så jeg forelska i faren til det siste barnet mitt. Ble lykkelig, og alle vet vi hva det kan gjøre med oss, så kiloene kom tilbake. Var 92kg når jeg ble gravid igjen og var 92kg når barnet kom til verden. Har alltid vært lubben, kraftig og har tung beinbygning. Som jeg ser flere har skrevet så har vi forskjellige kropper og vekta er så som så føler jeg. Men nå er jeg 75kg og 172cm, og hengen har blitt større  Mister motivasjon når jeg trener fordi jeg ser ikke annet enn vekta gå ned og magen er der enda, så hva hjelper det å kjøpe nye klær selv om klestørrelsen går ned når man uansett ikke føler seg vel kun pga magen!?!
Magen har vært et stort problem, selv om klesstørrelsene har blitt mindre så har ikke psyken min skjønt det. Jeg ser fortsatt “store meg”. Jeg kan si det jeg hater magen min, tror den ødelegger mer for meg enn det jeg tror.

For ca 2 mnd siden ba jeg legen min om å henvise meg til Stokkan klinikken, og prøve meg der. Kunne jo ikke gi opp!    Jeg fikk brev i posten for noen uker siden om at det ikke ble time før i Mars 2012.
Det er underlig tid, rare dager, tunge og noen lettere. Er 50% sykmeldt fram til jul. Så i går ettermiddag ringer tlf og jeg rekker ikke ta den, ringer tilbake og hører Stokkan Klinikken i andre enden. Det hadde kommet en avbestilling idag og lurte på om jeg ønsket timen. Jeg følte at jeg ikke hadde noe annet valg enn å ta denne timen fordi om jeg ventet til mars kunne det hende at det endelig ser bra ut i livet mitt og på vei oppover… Skulle jeg ta den sjansen å vente til da og kanskje få avslag og en nedtur.. Nei!
Derfor ringte jeg til min leder og ga beskjed om at jeg kom tidligere på jobb for at jeg takket ja til timen idag som var enormt viktig for meg. Fikk jeg det avslaget idag så ja, nok en skuffelse i en tøff periode som bare er begynnelsen.
Kom til timen, måtte fylle ut skjema og fikk info ang operasjon. Tenkte jaja, får bare fylle ut, gå inn og få avslag. Så kald og likegyldig som jeg aldri har vært i hele mitt liv… Legen roper meg opp og kommer inn til ei litt dame oppi årene, kledde av meg(ville helst ikke, men hvem vil det?). Drar opp genseren, tar ned glidlåsen på buksa og hun ser, tar på den, “løfter” og sier: Dette får du dekt!
Jeg føler det er sååååå dårlig gjort at jeg ikke fikk den følelsen av å hoppe i været og hyle av glede og gi dama en klem… Nå innser jeg hvor langt nede jeg faktisk er. MEN det skal være sagt jeg er utrolig lykkelig, men fremdeles i sjokk og tror ikke gleden vil komme før magen er borte…
9.januar kl8.30 skal jeg ha full bukplastikk. Dette er starten på ett nytt år, og verdens beste julegave.

Er ei jente på 28år, har 2 barn og veide 100kg på det meste i sv.sk med begge. Ente første sv.sk med 96kg og klarte å gå ned til 79/80. Så jeg forelska i faren til det siste barnet mitt. Ble lykkelig, og alle vet vi hva det kan gjøre med oss, så kiloene kom tilbake. Var 92kg når jeg ble gravid igjen og var 92kg når barnet kom til verden. Har alltid vært lubben, kraftig og har tung beinbygning. Som jeg ser flere har skrevet så har vi forskjellige kropper og vekta er så som så føler jeg. Men nå er jeg 75kg og 172cm, og hengen har blitt større  Mister motivasjon når jeg trener fordi jeg ser ikke annet enn vekta gå ned og magen er der enda, så hva hjelper det å kjøpe nye klær selv om klestørrelsen går ned når man uansett ikke føler seg vel kun pga magen!?!Magen har vært et stort problem, selv om klesstørrelsene har blitt mindre så har ikke psyken min skjønt det. Jeg ser fortsatt “store meg”. Jeg kan si det jeg hater magen min, tror den ødelegger mer for meg enn det jeg tror.

Var på alleris for ca 1år siden, og fikk avslag. Ble super lei meg, jeg har ikke 42.000 til en full bukplastikk   Så tenkte at jeg måtte gå ned mer, trene, hvert fall gjøre noe mer. Men ga litt opp. Etter jeg begynte å trene litt hjemme i stua, tok en “la bomba”, rensekur og trente gikk cm bort og noen kg ned.For ca 2 mnd siden ba jeg legen min om å henvise meg til Stokkan klinikken, og prøve meg der. Kunne jo ikke gi opp!    Jeg fikk brev i posten for noen uker siden om at det ikke ble time før i Mars 2012.Det er underlig tid, rare dager, tunge og noen lettere. Er 50% sykmeldt fram til jul. Så i går ettermiddag ringer tlf og jeg rekker ikke ta den, ringer tilbake og hører Stokkan Klinikken i andre enden. Det hadde kommet en avbestilling idag og lurte på om jeg ønsket timen. Jeg følte at jeg ikke hadde noe annet valg enn å ta denne timen fordi om jeg ventet til mars kunne det hende at det endelig ser bra ut i livet mitt og på vei oppover…Skulle jeg ta den sjansen å vente til da og kanskje få avslag og en nedtur.. Nei!Derfor ringte jeg til min leder og ga beskjed om at jeg kom tidligere på jobb for at jeg takket ja til timen idag som var enormt viktig for meg. Fikk jeg det avslaget idag så ja, nok en skuffelse i en tøff periode som bare er begynnelsen.Kom til timen, måtte fylle ut skjema og fikk info ang operasjon. Tenkte jaja, får bare fylle ut, gå inn og få avslag. Så kald og likegyldig som jeg aldri har vært i hele mitt liv…Legen roper meg opp og kommer inn til ei litt dame oppi årene, kledde av meg(ville helst ikke, men hvem vil det?). Drar opp genseren, tar ned glidlåsen på buksa og hun ser, tar på den, “løfter” og sier: Dette får du dekt!Jeg føler det er sååååå dårlig gjort at jeg ikke fikk den følelsen av å hoppe i været og hyle av glede og gi dama en klem… Nå innser jeg hvor langt nede jeg faktisk er. MEN det skal være sagt jeg er utrolig lykkelig, men fremdeles i sjokk og tror ikke gleden vil komme før magen er borte…9.januar kl8.30 skal jeg ha full bukplastikk. Dette er starten på ett nytt år, og verdens beste julegave

Om noen hadde spurt meg for seks år siden om jeg trodde jeg kom til å gjennomgå en plastisk operasjon i mitt liv, så hadde jeg nok stirret dumt på vedkommende. Kanskje ledd litt. Tanken hadde i alle fall aldri slått meg. Greit nok at man ikke alltid er helt fornøyd med utseende, men å gjøre kirurgiske inngrep for å pynte på fasaden? Nei, det var bare ikke meg…

Men nå sitter jeg her, da. Nyoperert. Ting blir ikke alltid helt som man hadde trodd.

Før graviditet

Det begynte så bra…

For å ta det fra begynnelsen. Jeg har aldri vært noe bikinifantom, selv om jeg egentlig hadde helt en helt grei kropp til det. Sånn tålig slank, 165 cm høy og i underkant av 60 kilo. Problemet var vel kanskje heller at jeg ikke satte nok pris på faktisk å ha en mage som tålte dagens lys, før den blei ødelagt.

For det begynte meg at jeg blei gravid. Vi hadde nettopp giftet oss, så det passet jo fint inn i planen. Det som ikke passet så fint var at jeg blei ramma av den ekstreme varianten av svangerskapskvalme, som viste seg å ikke gå over før fødselen. Pluss en hel masse andre ubehageligheter som gjorde at jeg ble sengeliggende hele svangerskapet, men det er en helt annen historie. Til tross for at jeg nesten ikke klarte å spise, la jeg på meg over 20 kilo. Men resultatet ble en velskapt jente på litt over fire kilo, så vi var kjempelykkelige!

Skal ikke magen snart gå tilbake?

At kroppen ikke så helt ut som den skulle etterpå, regnet jeg med at kom til å gå seg til. Det gjorde det jo for de fleste andre. At den deigete, rare magen skulle trekke seg sammen så jeg på som en selvfølge. Jeg var mye i aktivitet, trilla masse turer og kom raskt tilbake på hesteryggen. I løpet av de første månedene startet jeg tre norgesmesterskaper i ulike grener, hvor jeg fikk medalje i to av dem. Men jeg merket på kroppen at den hadde vært gjennom en tøff tid hvor mye av muskelmassen hadde forsvunnet. Likevel tok det ikke mer enn rundt et halvt år før jeg begynte å føle meg sånn tålig som før.

Bortsett fra magen. Den var og blei kjempestygg. Greit nok med strekkmerker, men skulle ikke huden trekke seg litt mer sammen? Månedene gikk, og jeg så mer og mer mørkt på det. Det kjentes ut som det var blitt brokk i navlen, ettersom det var kommet en liten klump som kunne dyttes inn i navlen på en måte. Huden hang over buksekanten omtrent uansett hva slags bukse jeg tok på meg, og bikini var bare helt aldeles uaktuelt.

Det finnes en løsning

Så begynte jeg å søke på nettet. Jeg endte opp inne på bukplastikk.com, og leste side opp og side ned. Der fikk jeg se mange bilder av mager som lignet mye på min, og jeg begynte å øyne et lite håp. Skåret i gleden var at det så ut til å være veldig vanskelig å få en slik operasjon dekket, og privat ville det koste 40-60 000 kroner. Det er mye penger for en småbarnsfamilie i etableringsfasen… Jeg lagde meg en liten fotomontasje med magen før og etter svangerskapet. Da kom tårene. Så utrolig urettferdig! De aller, aller fleste med kroppsfasong som meg får jo en helt grei mage etter svangerskapene. Ikke engang i nærmeste familie er det noen som har sett ut som dette etter å ha fått barn. Men uansett hvor trist det var, så vurderte jeg ikke operasjon helt alvorlig på dette tidspunktet. Jeg visste vi hadde tenkt på å få et barn til.

Og som sagt, så gjort. Da minstemann var 14 måneder blei jeg gravid igjen. Håpet var selvfølgelig at jeg ikke skulle bli like dårlig denne gangen, men sånn blei det selvfølgelig ikke. Sengeliggende med kvalme denne gangen også, i tillegg fikk jeg svangerskapsdiabetes. Tiden gikk rimelig seint mens jeg var gravid, for jeg orket ikke gjøre stort. Men jeg surfet litt på nettet, og var innom et par diskusjonsforumer. Tilfeldigvis kom jeg over et produkt til å bruke etter fødselen – BellyBandit. Det skulle ha stor effekt på å få magen til å gå tilbake etter fødselen. Perfekt, tenkte jeg!

Høygravid og hengemage

Magen vokste og vokste, men selv da jeg var høygravid hang huden fortsatt på undersiden. Magen var kjempestor, så det var egentlig merkelig at ikke alt ble fylt ut. Jeg husker det ble gjort en ultralyd dagen før jeg fødte, og da fikk jeg beskjed om å løfte opp huden på undersiden av magen så legen kunne komme til med ultralydapparatet. Her var det virkelig ikke håp, tenkte jeg i mitt stille sinn…

Svangerskap nr 2

Fødselen gikk imidlertid greit, og ut kom nok ei perfekt snuppe på over fire kilo. Magen var igjen som en stor deigklump, men det var jo ikke annet å forvente like etterpå. På vei hjem fra sykehuset var jeg innom en babyutstyrsbutikk og kjøpte BellyBandit. Og du og du hvilken lettelse det var å få det på! For det første kunne jeg bevege meg mye friere ettersom ryggen og slappe magemuskler nå fikk litt støtte, og jeg så ikke lenger gravid ut. Fantastisk! Det stod at man burde bruke beltet døgnet rundt de første ukene, men jeg tror jeg brukte det døgnet rundt i flere måneder. Herlig å kunne se litt normal ut, og slippe å se den stygge hengemagen.

Reddet av et belte

Og det hjalp. I alle fall litt. Etter noen måneder var hengemagen fortsatt der, men på grunn av støtten hadde jeg klart å trene magemusklene til å holde seg på riktig plass. Etter første svangerskap hang de utover på en måte. Nå gikk jeg naturlig og holdt dem inn, selv om jeg fortsatt kunne slippe dem løs. Og utrolig nok hadde navlen kommet seg tilbake på riktig sted! Min selvdiagnostiserte brokk var borte! Også etter dette svangerskapet kom jeg meg tålig raskt tilbake i aktivitet, men uansett hvor mye jeg trente, rocket med rockering eller red, så var fortsatt henget der. Jeg gikk på babysvømming, og kunne ikke få øynene bort fra de andre mødrenes mager. De brukte bikini nesten hele gjengen, og ingen så i nærheten så ødelagt ut som meg.

Oppsøker hjelp

Etter første svangerskap

Derfor var jeg etterhvert tilbake på internett og leitet etter informasjon. Tiden var inne for å se om jeg kunne få dekket en bukplastikk. Vinn eller forsvinn! Da snuppa var ti måneder bestilte jeg både time hos fastlege og konsultasjon på en privat klinikk som utfører slike inngrep. Første timen fikk jeg på privatklinikken. Planen med dette var egentlig bare å høre hva som kunne gjøres, og hvor mye det kostet. Dermed hadde jeg noe å falle tilbake på om jeg ikke fikk det dekket.

Det var litt rart å stå der foran en plastisk kirurg å bli vurdert. Men han mente absolutt at jeg kunne ha fordel av en bukplastikk, og at det ikke var nødvendig å sy magemusklene mine. Fettsuging ble det heller ikke mye av, men han vurderte å ta litt i sidene. Pristilbudet jeg fikk her var 34 500 kroner, og det var jo slettes ikke så verst! Jeg fikk også beskjed om at dette var noe jeg ikke kunne trene vekk. Slappe muskler kan strammes opp ved trening, men ikke hud.

Må trene litt mer!

Jeg hoppet imidlertid ikke på dette tilbudet med en gang, jeg ville gjennom den offentlige mølla først for å se hvor langt jeg kunne komme der. For min del var det ikke så viktig at det ble gjort med en gang, jeg så for meg en tidsramme på et par år. Det føltes veldig sytete å komme til fastlegen med mitt problem, men hun tok meg heldigvis alvorlig og skreiv en fyldig henvisning til sykehuset. Hun ba meg være flink til å trene fremover, så jeg ikke skulle bli avvist senere med beskjed om å trene mer før jeg kunne vurderes. På denne tiden lå vekta mi på rundt 64 kilo, ikke langt fra utgangspunktet før jeg ble gravid.

Selvfølgelig fulgte jeg rådet hennes, og ved hjelp av DVD’en 30 day shred med Jillian Michaels hoppa og tøyde jeg foran TV ’n i 20 minutter hver dag. Det ga resultater! Ikke så mye på vekta, gikk kanskje ned en halv kilo, men jeg skrumpa raskt inn nesten ti centimeter rundt navlen. Men henget blei bare styggere og styggere. Litt over en måned senere fikk jeg time på sykehuset, men også dette var litt med blandede følelser. Jeg hadde selvfølgelig lest masse på nettet i forkant, og fått med meg nok av skrekkhistorier om folk som var operert på offentlige sykehus. De fleste virket ikke som de var fornøyd. Men nå var det engang hit jeg var henvist.

Første møte med sykehuset

Jeg ble møtt av en kirurg som kunne fortelle at de ikke hadde noen kirurger på dette sykehuset som kunne utføre en slik operasjon. De hadde gjort det tidligere, men nå var det blitt så strengt. Han hadde en liste med punkter som måtte oppfylles for at jeg kunne henvises til nærmeste sykehus som utførte bukplastikk, og heldigvis oppfylte jeg alle punktene. Jeg var tidvis plaget med eksem og sopp i hudfolden og navlen, til tross for god hygiene. Han målte henget til å være 3,5 centimeter. Oj, oj, oj så spent jeg var!

Jeg omtrent løp til postkassa hver dag. Kjempespent! Men dagene og ukene gikk. Etter en måned tok jeg en telefon til sykehuset som skulle få henvisningen og spurte hvordan det lå an, svaret jeg fikk var at de hadde ikke fått noen henvisning. Jeg ringte derfor sykehuset her hjemme, og henvisningen var faktisk ikke ferdig skrevet. Jeg purret på flere ganger, og de fikk til slutt sendt den. Men resultatet blei ikke helt slik jeg håpte.

Avvist, men fikk ny sjanse

Uka etter fikk jeg nemlig telefon fra kirurgen jeg hadde vært hos på sykehuset. Han sa de hadde fått svar på henvisningen min, den blei avvist. De mente det bare var en kosmetisk operasjon, og det ville de ikke dekke. Men! Her kom det et hyggelig men. I løpet av måneden som var gått, hadde de ansatt en ny kirurg på sykehuset her hjemme som kunne gjøre slike operasjoner og visstnok var veldig flink. Og han kunne ta en titt på meg for å vurdere det på nytt. Jeg spurte rett ut om det fantes noen som helst mulighet for å få gjennom en operasjon her når jeg egentlig allerede var avvist. Jo, han mente jeg i alle fall burde komme til en vurdering, jeg skulle få time i posten. Det kunne hende jeg var blitt avvist fordi de har stor pågang og bare kan ta de alvorligste tilfellene.

Hvor ble det av henget?

Halvannen måned senere satt jeg derfor igjen på venterommet med klamme hender. Legen viste seg å være forsinka, og da jeg kom inn hadde han ikke fått tid å se på papirene mine. Men jeg ga en rask oppsummering, og han kikket på magen min. Og nå kom den største overraskelsen, jeg hadde ikke heng! Uten klær så hadde jeg ikke heng… Selv om bare trusa fikk magen til å henge flere centimeter, så posa den seg bare utover når jeg tok vekk den. Hvilken nedtur. Det hadde jeg ikke tenkt over, for det er heller sjelden jeg ikke har klær på.

Legen begynte å legge ut om at personlig skjønte han veldig godt at jeg gjerne ville ha en slik operasjon, men kravet var et heng på minst to centimeter. Derfor kunne han ikke hjelpe meg. Jeg satt der med klumpen i halsen og nikket. Men for å være sikker ville han først snakke med en av sjefene. Denne personen hadde gått, men han ringte og forklarte situasjonen. Og til min store overraskelse fikk jeg plutselig ja! Jeg blei lettere forvirra der jeg satt og så at han fylte ut operasjonspapirene. Skjer dette virkelig?

Han visste ikke hvor lang ventetid det var, men jeg kom til å få brev i posten. Jeg sa ja til å stille på kort varsel, men ettersom dette var rett før sommerferien ba jeg om å vente til høsten. Idet jeg gikk fikk jeg advarsel om at det var kun han som kunne gjøre denne operasjonen, så om han ble syk eller sluttet så ble det ingenting. Jeg fikk også en lang tale om alle komplikasjonene som kunne oppstå, at navlen kunne bli skeiv og arret stygt. Det var slike ting de ikke kunne garantere.

Venting og mer trening

Da jeg kom hjem innså jeg imidlertid en vesentlig ting. Hos legen hadde jeg holdt inne magen av gammel vane. Når jeg slapp den ut hadde jeg heng, klær eller ikke… Noen dager senere fikk jeg brev fra sykehuset om at det var tre måneders ventetid, og jeg kom til å få nærmere beskjed om dato etter hvert.

Sommeren kom og gikk. Jeg hadde fått beskjed av legen om å være flink til å trene, og helst ta av meg et par kilo for at resultatet skule bli best mulig ettersom de ikke hadde tilbud om fettsuging. Det er første gangen i mitt liv jeg har fått beskjed om å slanke meg! Men som sagt, så gjort. Jeg bestilte en ny trenings-DVD fra Jillian Michaels som gikk kun på magemusklene. Den lovet sixpack på seks uker. Særlig… Blei ingen sixpack her i alle fall! Men musklene fikk jo trent seg. Utover i august blei jeg litt nysgjerrig på når operasjonen faktisk skulle skje, og ringte flere ganger for å få en dato. Det kunne de ikke gi meg ennå, og da sa jeg at jeg helst ville vente til november på grunn av jobbsituasjon og reising.

Tilbud på kort varsel

Men bare noen dager senere ringte de meg tilbake. Jeg satt i bilen på vei til Gardermoen, jeg skulle en uke til Island. Så det var jo flaks de fikk tak i meg før jeg satt på flyet. Ettersom jeg hadde sagt jeg kunne møte på kort varsel, hadde de nå en time ledig til meg. Det var allerede neste uke! Hjelpes! Det kunne faktisk passe inn i planene mine i forhold til jobb. Det viste seg at timen var på tirsdagen, men jeg måtte møte på mandagen for å snakke med kirurgen og anestesilege. Det hadde jeg ikke mulighet til, ettersom jeg kom hjem fra Island på mandags kvelden. Det viste seg at de også hadde noe ledig på torsdagen samme uke, så denne takket jeg ja til. Jeg fikk et telefonnummer hvor jeg kunne bestille korsett, som jeg måtte ha med meg til operasjonen.

Jeg fikk ordna mye på den bilturen! Korsett blei bestilt og familien og sjefen orientert. Med to små barn og to hester blir det litt organisering når den ene av oss plutselig blir borte noen dager og i tillegg ganske hjelpeløs i tiden etter. Men mannen min støttet meg, dette skulle vi få til. Jeg rakk knapt å komme hjem fra Island før jeg pakket bagen og dro på sykehuset. Selvfølgelig fikk jeg ganske dårlig samvittighet for mine to små jenter som jeg bare så vidt rakk å se etter jeg kom hjem fra tur.

Innleggelsen

Før operasjonen

Før operasjonen

Første dagen på sykehuset bestod av masse venting. Det hadde jeg forventa, derfor hadde jeg med meg strikketøy. En liten babysko blei produsert på de timene jeg satt der. Jeg var inne hos en person som sjekket blodtrykk og målte temperatur, deretter hos en turnuslege som sjekket den allmenne helsetilstanden. Jeg tok blodprøve, og hadde en liten prat med anestesilegen. Etter langt om lenge kom endelig kirurgen og fikk tegnet på magen min. Alt skjedde så brått og plutselig og i full fart, og mens han stod der og tegna spurte han plutselig om jeg hadde lagt på meg? I grunnen blei jeg satt helt ut, men fikk stotra frem at det hadde jeg aldeles ikke. Jeg hadde trent masse slik jeg hadde fått beskjed om, men jeg fikk ikke sagt at jeg også hadde gått ned de kiloene som anbefalt. Forskjellen fra nå siden forrige gang, var at jeg ikke holdt inne magen. Kanskje det var derfor han lurte.

Med magen full av tusjstreker blei imidlertid alt plutselig så virkelig. Jeg innså hvor mye hud de faktisk skulle fjerne. Akkurat som på konsultasjonen jeg var på før sommeren, fikk jeg proppa ørene fulle om alle komplikasjonene som kunne oppstå. Sånn alt i alt virket ikke legen så veldig positiv, han snakket i alle fall ikke om at det kom til å bli et bra resultat. Men jeg håpte på det beste. Jeg hadde jo hørt han skulle være flink.

Veldig spent

Etter en snartur hjemme og på foreldremøte, reiste jeg tilbake på sykehuset på kvelden. Jeg sov likegodt der, for jeg måtte være der klokken syv neste morgen. Jeg fikk utlevert en barbermaskin og instrukser om alt som skulle barberes bort, og jeg fjerna neglelakken på tærne. Alt var klart! Nå var det bare å faste, så skulle det endelig skje! Langt bak i hodet kverna tankene om alle de som var misfornøyd med resultatet etter bukplastikk på offentlig sykehus. Jeg valgte å overse dem.

Så var dagen endelig her! Jeg sov sånn passe… Veldig spent selvfølgelig! På morgenen kom en sykepleier inn med et lass med piller. Disse skulle jeg ta klokken ti, etter planen skulle jeg opereres klokken 11. Etter hvert kom legen inn, han ville tegne på nytt. Han hadde bestemt seg for å legge snittet litt lenger ned, så ikke arret skulle bli så synlig. Flott, tenkte jeg. Han tenker i alle fall litt på det estetiske! Men han sa også at det så ut til å bli utsettelser, det var kommet inn en betent blindtarm som måtte tas først. Jeg skulle derfor vente til klokken 12 med å ta pillene.

Blir stadig forskjøvet

Minuttene snegla seg av sted. Jeg så litt på TV, men fikk vel egentlig ikke med meg så mye av det jeg så på. Klokka 12 skylte jeg ned fem paracet og to voltaren. For en kropp som ikke er særlig vant til smertestillende og i tillegg ikke har fått mat eller vann, kom effekten ganske fort. Jeg blei skikkelig slapp og trøtt. Etterhvert kom det inn en sykepleierstudent og sa at jeg var blitt ytterligere utsatt, men regnet med å hente meg i to-tiden. Jeg begynte å miste litt motet, og jeg skreiv flere meldinger til folk om at nå blir det sikkert ikke noe. De prøvde å berolige meg.

Da jeg blei henta litt over to var det i grunnen bare å glede seg, endelig skjer det noe! Jeg ble tatt inn på et klargjøringsrom, hvor jeg skifta til nettingtruse og sykehusskjorte. Jeg la meg i en seng, korsettet og papirene mine blei lagt under puta. Nå var det bare å vente på at portøren skulle hente meg og trille meg inn til operasjonsstua. Sykepleieren tok med seg klæra mine og låste dem inn. Så der lå jeg helt aleine. I rommet var det to digre klokker med sekundvisere som tikket om hverandre. De tikket, og tikket, og tikket, og tikket. Ingen kom. Ingen portør, ingen sykepleiere. Etter en god time kom det inn en sykepleier med noen ukeblader. Jeg var så slapp etter pillene og fastinga, at jeg orka egentlig ikke å se i dem.

I alle dager, strøket?

Minuttene gikk og gikk. Etter halvannen time kom det inn en sykepleier og sa at nå hadde de ringt etter meg fra operasjonsstua! Hurra! Men minuttene fortsatte å gå. Klokka nærmet seg fire, og etter min beregning er det slutten på en normal arbeidsdag. Men de hadde jo ringt og sagt de var klare! Hva skjer? Plutselig kom legen inn. Han ristet på hodet og beklaget. Det ble ingenting i dag. Det var kommet inn så mye akutt, at jeg var blitt strøket. Jeg kjente tårene pressa på, og klarte ikke annet enn å nikke. Der røyk den.

Men de hadde ledig tid til å gjøre det den førstkommende tirdagen, så jeg takket ja til det. Igjen fikk jeg advarsler om at dersom han ikke var på jobb, så blei det ingen operasjon. Planen var nå at jeg skulle komme til sykehuset på mandags kvelden. En sykepleier jeg snakka med da jeg slang sammen sakene mine, sa at etter å ha blitt strøket en gang blei man gjerne prioritert neste gang. Men det var lov å være skuffa. Og det var jeg. Skikkelig. I tillegg føltes det veldig meningsløst å dope ned kroppen med masse piller når det likevel ikke blei noe. Resten av kvelden var jeg helt susete.

Mange tanker, tunge dager

Dagen etter var det bare å gå tilbake på jobb. Alt som var planlagt i forkant måtte gjøres om, både i forhold til jobb og barnevakt. I tillegg krever hestene en del stell. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, jeg rakk å gjøre en rekke ting den helgen som egentlig burde være gjort før operasjonen. En god støkk i magen fikk jeg likevel da jeg åpnet lokalavisen neste dag. Der stod det nemlig en artikkel om at det var en del strid på kirurgisk avdeling. Det var ikke så mange kirurger som det burde være der, og noen av dem som var der vurderte å slutte. For å holde på dem skulle de få litt mer spennende arbeidsoppgaver, uttalte en av sjefene. Samme person som sa ja til min bukplastikk. Kanskje det var derfor jeg fikk ja? Men nå skulle det bare mangle at legen slutta før han fikk utført operasjonen min. Det hadde jo vært typisk. Såååå nærme, men likevel så langt ifra! Det blei noen tunge dager med hodet fullt av tanker.

Strøket – igjen…

Så var, kan man jo si, endelig mandagen der. Jeg hadde ordna både sjåfør og barnevakt så jeg kunne reise ned på sykehuset på kvelden. Heldigvis ligger det bare 10-15 minutter unna, så reiseveien er ikke så lang. Men på formiddagen fikk jeg telefon fra sykehuset – jeg var strøket igjen! De beklaga så mye, men det var kommet inn så mye akutt at de var helt nødt til å ta det først. Men jeg kunne komme på torsdag. Jeg sa at da kommer jeg torsdag morgen, for nå gadd jeg ikke ordne mer med barnevakt og slikt når det likevel bare blei strøket gang etter gang. Ikke gadd jeg en unødvendig natt til på sykehuset heller. Psyken var på vei til å få seg en alvorlig knekk, det er tungt nok som det er å forberede seg til en slik operasjon. Nedturene blei en stor påkjenning.

Tør ikke lenger håpe…

På onsdag venta jeg på telefon fra sykehuset om at jeg var blitt strøket igjen. Men den kom ikke. Så jeg fasta som avtalt, og møtte på sykehuset klokken 7. Jeg hadde ikke med meg noenting, ikke en liten bag engang, for jeg regna med å bli sendt hjem igjen. Hvorfor i alle dager valgte jeg ikke en privat klinikk? Da hadde jo aldri dette skjedd… Klargjøringsrommene var fulle, så de trillet en seng inn på et undersøkelsesrom. På nytt fikk jeg utlevert en nettingtruse og sykehusskjorte, og så var det bare å vente. Jeg skulle være først i dag, det ville si klokken 08.10. Etter hvert kom den inn en dame som tok blodprøve av meg, og så kom legen. Han måtte tegne opp magen på nytt, for strekene fra en uke tilbake var nesten borte. Han sa at han hadde hørt rykter om utsettelser, men at han ikke hadde fått noen beskjed om det ennå. Så jeg fikk bare gjøre meg klar.

Jeg orket ikke legge meg i senga en gang, en lang stund satt jeg bare på en stol. Men så blei jeg kald og la meg under dyna. Klokka passerte 08.10, og ingenting skjedde. Selvfølgelig. Jeg fiska frem mobilen min for å få tiden til å gå, og trykka meg inn på internett. Der fant jeg forklaringen på hvorfor. På lokalavisas nettsider var hovednyheten at fire personer hadde blitt knivstukket på morgenkvisten, og var til behandling på nettopp det sykehuset jeg lå på. En alvorlig skadet. Er det mulig? Er det virkelig mulig? Etter hvert kom det inn en sykepleier og bekreftet at dette var grunnen til at både jeg og noen andre fortsatt ventet. Men jeg skulle få et rom på pasienthotellet så fort det ble noe ledig.

Er det nå det skal skje?

Etter hvert kom jeg inn på et rom, og kledde på meg igjen. Her var det heldigvis TV, og ettersom jeg kun hadde fått tre paracet denne gangen var jeg ikke helt i tåka. Men motet var langt nede. Overraskelsen var derfor stor da jeg etter et par timer fikk beskjed om å gjøre meg klar. En portør ville hente meg om et kvarter. Men denne beskjeden hadde jeg fått før, så jeg var fortsatt ikke overbevist. Helt til portøren faktisk banka på døra mi. Jeg blei trilla inn til operasjonssalene, der en sykepleier overtok. I en mellomgang krabba jeg over på et operasjonsbord. Dette blei videre trilla inn på operasjonssalen. Der var det en masse grønnkledde mennesker, et par av sykepleierne presenterte seg. I tillegg var det noen studenter.

Vi skravla og spøkte litt, og jeg fikk satt inn en veneflon i hånda. Videre sprøyta de inn noe bedøvingsmiddel som gjorde meg ganske svimmel og tåkete. Men vi fortsatte praten. Ikke lenge etterpå fikk jeg en maske over nesa, og så husker jeg ikke mer.

Ferdig operert!

Tre timer seinere våknet jeg idet de trillet meg inn til oppvåkninga. Jeg kjente at det sved nederst på magen, så noe hadde tydeligvis skjedd! Så begynte jeg å skjelve og hakke tenner. Jeg fikk en sånn plastslange med oksygen i nesa, men klarte ikke slutte å skjelve. En sykepleier sprøyta noe greier inn i veneflonen min, dermed klarte jeg å slappe av. I to timer lå jeg der og stirra fasinert på skjermen som overvåket hjerte, blodtrykk og oksygenmetningen eller noe sånt. Jeg fikk låne en telefon så jeg kunne oppdatert min kjære, han hadde ringt dem tidligere for å høre hvordan det gikk. Han kunne forresten fortelle meg at operasjonen hadde gått bra, og det var jo fint. For det hadde ingen andre sagt til meg… Men jeg regnet med at jeg hadde hørt det om noe ikke var bra.

Videre kom en sykepleier og trilla meg inn på pasienthotellet. Jeg ble gjort oppmerksom på at jeg hadde to dren sydd fast i magen, de måtte jeg passe på å ta med meg når jeg skulle ut av senga. Inne på rommet danderte sykepleieren senga til med tre dyner og tre puter, slik at jeg kunne ligge oppover med overkroppen. På pasienthotellet bruker de nemlig ikke sykehussenger, men rammemadrasser. Hun hjalp meg med å kle meg, og jeg forsøkte meg på en dotur. Det gikk greit.

Lite søvn første natten

Mannen min kom etter hvert innom med tingene mine, og resten av kvelden lå jeg og sløva og så litt på TV. Da klokka nærmet seg 22 kom legen som hadde operert meg kom innom for å sjekke hvordan det gikk. Jobber de døgnet rundt, tro? Han snakket om at jeg kunne reise hjem allerede i morgen, men jeg ba om å få være lenger. Det er rett og slett ikke så lett å ligge og slappe av med to små veldig aktive jenter rundt seg, enn hvor mye pappan passer på dem. Han gikk med på at jeg kunne være der over helga.

Første natten sov jeg ikke så mye. En sykepleier kom inn og sjekket meg omtrent hver time. Hun tok pulsen, kikket på magen (egentlig var det ikke så mye å se ettersom den var dekket av både en kjempediger plasterlapp og korsettet), satte sprøyte med blodfortynnende og litt andre småting. Jeg lå behagelig, så jeg bare døste meg gjennom natten. Det kom heldigvis ikke så mye blod i drenene, jeg tenkte det var et godt tegn. Men jeg var veldig svimmel, og fikk en del smertestillende.

Hvordan ble resultatet?

På formiddagen kom legen innom igjen. Nå var det endelig klart for den store avdukingen! Den digre plasterlappen blei omhyggelig fjerna, og hvilket syn! WOW!!!! Var alt jeg klarte å stotre frem. Magen min var jo kjempefin! Men det var ikke så mye wow å spore hos legen, selv om det virka som om han syntes det så bra ut. Jeg fikk igjen et foredrag om mulige komplikasjoner. Jaja, han klarte ikke nekte meg i å være superfornøyd! Han bestemte at drena skulle sitte en dag til, og fortalte sykepleieren som hjalp til at det var blitt fjerna 750 gram hud. Det synes jeg var ganske mye på min egentlig lille mage.

I dagene som fulgte lå jeg mest i senga. Jeg blei skikkelig svimmel av de smertestillende pillene jeg fikk (Tramadol), og bare jeg satt meg opp begynte jeg å kaldsvette. Litt kvalm kunne jeg også bli. Men jeg gikk til spisesalen hver gang det var mat, med drena omhyggelig plassert i en liten bærepose. Hele tiden måtte jeg passe på å ikke bruke bukmuskulaturen, derfor var det litt av et prosjekt å komme seg inn og ut av senga. I tillegg måtte jeg gå veldig krumbøyd, noe som etter hvert tæra en del på ryggmusklene. Dette gjorde etter hvert mer vondt enn operasjonssåret, og da var de smertestillende pillene gode å ha!

Svimmel, slapp og etter hvert kvalm

To dager etter operasjonen ble drena fjerna. De passet på å klippe over dem før de blei dradd ut, dermed var det ikke vakum i dem. Det var ikke vondt, bare rart. Og veldig kjekt å slippe å drasse på dem! Dag tre kunne jeg ta min første dusj, og det var herlig etter all kaldsvettingen. Igjen fikk jeg se magen min uten plaster. Den så så fin ut! Foruten å være slapp og svimmel, hadde jeg ikke spesielt mye vondt. Fra dag tre klarte jeg meg derfor bare med paracet. Flere av sykepleierne var forresten ganske nysgjerrige på magen min, jeg fikk inntrykk av at jeg var den første bukplastikken som var utført av denne legen siden han kom til sykehuset.

Dag fire blei jeg skrevet ut og reiste hjem. Da kom også kvalmen. Jeg var konstant kvalm, men bare tanken på å spy var uutholdelig. Magemusklene var såre nok som de var, bare et lite nys var en lidelse. Men heldigvis spøy jeg ikke, uheldigvis hjalp ikke kvalmestillende tabletter. De første dagene måtte jeg derfor hvile masse, og var virkelig ikke i form. Jeg tok meg sammen så godt jeg kunne da ungene kom hjem fra barnehagen, men det var tungt. I tillegg veldig tungvint å ikke kunne løfte på dem, spesielt minstemann som ennå ikke hadde lært seg å gå. Men heldigvis har jeg en super mann og en super svigermor som virkelig stilte opp. Selv om de også var trøtte og slitne, fikk vi det til å gå rundt. Da fikk det bare være at huset ikke skinte.

Stingene fjernes

Etter en god uke var jeg på kontroll på poliklinikken. Det ble også en opplevelse, med en lege som kom løpende inn og allerede hadde en person klargjort på operasjonsbordet. Veldig dårlig tid, med andre ord. Men han rakk å røske løs stinga i navlen, og kikke raskt over resten av magen. Sykepleieren hadde dradd av teipen som satt over det store såret før legen kom inn, men det skulle egentlig ikke vært gjort. Likevel var det jo kjekt å se hvordan det så ut, mye av kuttet var allerede grodd. Og det så kjempefint ut! Krøllene midt på magen fikk jeg beskjed om at kom til å rette seg ut iløpet av et år. Kvalmen rakk jeg ikke å spørre om, men satser på at det snart blir bedre.

Fornøyd? Selvfølgelig!

Seks dager etter operasjon

Så nå er det bare å la tiden lege alle sår. På vei ut døra rakk forresten legen å spørre om jeg var fornøyd? Trengte ikke nøle med det svaret. Selvfølgelig! Jeg er kjempefornøyd! Magen min ser flott ut, og når den gror ferdig blir det sikkert enda bedre! Kan nesten ikke vente med å ta på meg bikini til sommeren, og virkelig nyte at magen igjen tåler dagens lys. Men det største lyspunktet er å slippe den ekle skinnfilla som ligger og gnager over buksekanten og får folk til å tro at jeg er gravid. Og i grunnen er jeg bare glad til for at jeg ikke fikk fettsuging. Det lille fettet jeg har kan være greit å ha til dårlig tider, det har jeg fått erfare gjennom to svangerskap hvor kroppen har tæra på seg selv. Men nå er det også et ferdig skrevet kapittel, jeg er sterilisert.

Kan ikke få takka nok for at jeg faktisk fikk denne muligheten! Jeg er heldig!

Før operasjonen

Før operasjonen

Før operasjonen

Dette er min historie om min mageplastikk og ventetiden før og etter…
Jeg er ei jente på snart 27 år, er gift og har 3 nydelige barn i alderen 7, 5 år, 6 år og 1,5 år… Ønsket mitt om ny mage begynte vel etter at eldstemann kom til denne verden og jeg allerede da fikk ett bra heng da jeg bar han så langt nede… I ettertid så fikk jeg to unger til og derav to med keisersnitt, noe som også var med på å gjøre magen min enda mer hengende. Noe vektoppgang var jo også inne i bilde da jeg gikk gravid og sluttet å røyke for så å begynne på å røyke igjen++++

Før operasjonen

Før operasjonen

Men nå er da de årene gått å jeg er ferdig med å få unger, steriliserte med under det siste keisersnittet da vi var bestemte på at vi ikke skulle befolke verden alene og at vår oppgave da var ferdig… Jeg tok kontakt med fastlegen min og han forstod problemet mitt i forholdt til mitt eget selvbilde og selvfølelse, i forhold til det å kle av meg foran mannen min og i andre situasjoner der det handler om skifte av tøy, sex med min kjære og alt som avhenger av meg og den stygge og ekle magen min.

Jeg fikk plutselig ett brev i posten om at jeg hadde fått time til konsultasjon på Haraldsplass Diakonale Sykehus om å få muligheten til å få dekket en Bukplastikk. Dagene gikk og vi kom til februar måned og jeg skulle inn til konsultasjon.
Møtte opp til avtalt tid og fikk beskjed om at JA jeg fikk bukplastikk, men kun en nedre del abdomenalplastikk da jeg hadde såpass mye fedme ellers i magen. Så jeg måtte gå ned eller få fjernet fettet på andre måter før jeg skulle inn å ta operasjonen. I tillegg så måtte jeg slutte å røyke så å så lang tid i for kant, noe som egentlig ville gå greit… Jeg måtte regne med at det ville vel ta inntil 10 måneder før jeg fikk komme til da legen kom fra Førde og hadde med seg pasienter derifra hun også måtte ta før det ble min tur…

Månedene gikk og jeg klarte å gå ned litt til i vekt, men ikke nok til å få dekket en full BP der, så jeg om min mann bestemte oss for å gå til privatklinikker å ta ny konsultasjon å høre hva de sa og trodde om magen mine. De fleste hadde jo det med en øvre BMI-grense, noe som jeg i ettertid har fått bekreftet at egentlig er bare noe tull for å få spart penger elns. Men så dro vi til Volvat Medisinske Senter og fikk time til en veldig trivelig lege, Bjørn Tore Haga. Han sa at han kunne selvfølgelig fettsuge meg for så at jeg kunne dra tilbake til Haraldsplass å satse på det beste om at jeg ville få det dekket da, men han trodde ikke det ville bli bra. For det jeg trengte for å at magen min skulle bli bra, var en full bukplastikk, og da er vi jo oppe i nesten samme prisen som om du skulle fettsugd, fikk ett tilbud på 40 000,- for full mageplastikk hos de. Vi dro derifra etter å ha betalt for konsultasjonen og pratet i bilen på vei hjem og etter vi kom vel ganske kjapt fram til at det var den beste løsningen.

Det tok noen uker også ringte jeg opp igjen til Volvat og sa at jeg hadde vært der og at jeg ville bestille time til en full bukplastikk og at jeg ville ha den 24. november, de satte meg opp og da hadde jeg en dato å forholde meg til.


 Fikk papirene jeg måtte fylle ut i forkant av operasjonen i posten og fylte de ut å sendte de tilbake i den stand de skulle være, fikk bestilt meg kompresjonsbody som jeg skal bruke i ettertid av operasjonen. Alt var klart å nå kunne dagen bare komme. Dagen kom og jeg hadde jo selvfølgelig klart å blitt syk da, møtte opp ferdig dusjet med Hibiscrub og hadde nesten ikke stemme. Det viste seg imidlertid da at jeg hadde fått virus på stemmebåndene og da turte ikke anestesilegen å legge meg i narkose, i tilfelle noe skulle skje å at de måtte intubere så kunne det skade stemmebåndene mine ytterligere og det ville han ikke. Han sa at vi gir halsen din en uke til å prøver på nytt da… Jeg prøvde alt av kjerringråd og hostelindrende/løsende for å bli bedre… Dagene gikk og halsen ble bedre og bedre for hver dag, og hadde ofte kontakt med anestesilegen så han fikk høre hvordan stemmen min utviklet seg. Så på søndagen da han ringte så ble vi enige om at det blir operasjon den 1. desember (altså dagen etter).

Så da var det på’an igjen med Hibiscrub kvelden før og om morgenen igjen, men denne gangen var jeg langt fra så nervøs som jeg var første gangen.
Kom inn og sa navnet mitt til de i skranken og ble vist til ventetrommet og etter hvert kom operasjonssykepleieren å hentet meg og jeg var vel så klar en kan bli før en slik operasjon. Jeg ble vist inn på ett mellomrom der jeg skulle kle meg om til de operasjonsklærne. fikk fin plasthette og plastsokker som jeg skulle ta på da jeg skulle gå inn til operasjonsstuen. Inn til legen en kjapp tur først, for å bli tegnet på å tatt før bilder osv.

Før operasjonen

Så fikk jeg litt dop så jeg skulle slappe av litt før vi skulle inn på operasjonsstuen, 2 Pinex Forte og 1 Stesolid… Vel inne og de pakker ut utstyret og en kommer å skal sette venflon også kom anestesilegen som skulle få meg i drømmeland… Da var klokken blitt ca. 09 og det jeg siste jeg husker at jeg måtte huske var at det stod Martin på det lyset over meg P hehehe… Så våknet jeg igjen på oppvåkningen og da var kl. 11:10 og kjappe 2 timer var gått og 2,5 kg var vekke fra magen min, og hadde ganske så vondt da de hadde sydd sammen midtlinjen i magemusklene mine og det kjentes veeeeldig godt…

Ble litt dårlig mens jeg lå der, men det var noe som var veldig normalt etter ett så stort inngrep og så stor såroverflate. Fikk blodtrykksfall og var litt tufs der jeg lå… Men fikk god behandling av operasjonssykepleieren, hun stelte godt med meg og jeg fikk kjeks og brus/te/kaffe det jeg måtte ønske… Måtte opp å på do før jeg fikk dra derifra da og d gikk jo greit, fikk jo noe som var kvalmestillende og noe mot blodtrykksfallet så jeg klarte å stabbe meg på beina å gå på toalettet…

Etter operasjonen

Etter operasjonen

Så ble klokken rundt 14 og de ringte min mann som var hjemme og ventet på den etterlengtede telefonen fra klinikken og gav beskjed om at han kunne komme til rundt 14:30 – 15:00 tiden, da skulle jeg være klar for hjemreise.
Han kom og han hentet ut pillene mine på apoteket og vi kjørte hjem… da traff jeg sofaen godt… å der ble jeg sittende en liten stund før jeg gikk videre til sengs og der ble jeg resten av dagen. 
Dagene gikk og pillene gikk ned på høykant de første 2-3 dagene også begynte jeg å føle meg litt bedre trengte ikke så mye smertestillende og ikke like ofte men tok før natten.

Etter operasjonen

Fjernet drenene 4 dager etter operasjonen, og glad er jeg for at jeg slappe å gå lengre med de. De var rett og slett motbydelige, og jeg klarte rett og slett ikke å åpne, tømme osv dett selv. Det måtte min mann gjøre for meg og takk gud for han i denne tiden der…

Nå er jeg 10 dager postoperativ og klarer meg fint gjennom dagen uten smertestillende nå, men sover ikke godt om natten uten enda… Har gått fra å bruke beltet og over til bodyen jeg kjøpte, den er mye bedre men synes den er litt vanskelig å få på å av i dusjesituasjoner. Men har nå klart meg selv der å, en finner ut av tingene på egen hånd, selv om d kan være litt vanskelig…

Nå er jeg veldig spent på det ferdige resultatet, er veldig hoven enda og det kløøøøør veldig… Er veldig fornøyd med magen hittil så regner med at jeg vil bli kjempefornøyd til slutt også, har fått en flat mage uten valker nede med truse/museregionen og er strålende fornøyd med navlen min. Den som var en km lang er blitt liten og nett.
Så med dette vil jeg rette en stoooor takk til Dr. Bjørn Tore Hage spesialist innen plastisk kirurgi ved Volvat Medisinske Senter i Bergen.
Flere bilder kommer vel etter som tiden går…

7 dager postoperativ

7 dager postoperativ

8 dager postoperativ

8 dager postoperativ

Før operasjonen

Før operasjonen

Heisan, sender noen bilder og en historie bak min bukplastikk. Jeg ble operert tirsadg 9.des kl.08.15 ved Stokkan klinikk i Tromsø. Gjett om jeg var spent og nærvøs den mårran… Hadde knapt sovet 2 timer den natta, dette hadde jeg gledet meg stort til. 

Jeg bestemte meg for full mageplastikk den 9.nov i år, betalinga måtte da skje med egne penger. Jeg fikk beskjed fra kirurgen i tromsø atv jeg kunne få dekt operasjonen, med god grunn, fra NAV men da måtte jeg ventet i ca 1 år til, og det orket jeg rett og slett ikke. Så det ble panting av flasker og annet skrap, rett før jul, for å klare finansieringa:) Dette skulle jeg klare, 36 tusen er da ikke sååå mye, tenkte jeg.

Operasjonsdagen ble knall tøff, minuttene før narkosen begynte å virke, husker jeg knapt. Jeg slo opp øyan kl.12 og tenkte, wow ingenting vondt, er dette sant?? Sannelig var det ikke det, smertene kom ganske så kjapt etterpå. På hotellrommet stelte gubben det bra med meg, men guriland det gjorde vondt overalt og uansett ka jeg gjorde. Dette glemmer jeg nok aldri, og hvis noen spør meg om dette er noe jeg anbefaler så er svaret NEI pga smertene.

 Tiden etter hjemkomsten var tung, mye vondt og julestriden nærmet seg.  
Dren fjerninga samt sting fjeringa rund navlen var en skrekkelig opplevelse, huff huff. Men heldigvis var hjemmesykepleieren såpass flink.

2-4 uker etter

2-4 uker etter

2-4 uker etter

Jeg tok min første dusj etter 2 uker , det var riktig så deilig. 

Nå er jeg 4 uker post.op og føler meg herlig heldig, som har vært så heldig tross alt, for å ha hatt mulighet til å ha opplevd dette og fått et nytt liv. Oppfølginga jeg har fått fra Stokkan er ubeskrivelig, tusen takk til Odd Petter Elvenes for et flott resultat og oppfølging:D

 Alle hudproblemer, som jeg slet med før, ser ut til å være borte og jeg føler meg totalt fonøyd så langt.

 Skriver igjen om 4 uker, og legger ved nye bilder.

 -SIHATTA-
God afte/Buorre eahket.

Jeg er nå i min 8.post opr.uke og føler meg mye mye bedre enn for noen uker siden. Formen er blitt bedre dag for dag, ting går fremover. Jeg føler meg vel litt hoven ut på kvelden men på mårran er alt bare velstand.

Den nedre magen er hard og øm, mens magen over navelen er nå mer følsom og slapp( noe som kansje ikke er såå bra da…) Trimmer hver dag i uka men slapper av i helgene. Målet er at jeg skal prøve å bli så flott som mulig til sommeren og bikinisesongen!!

Ellers er jeg så glad for at jeg har fått opplevd dette, mitt liv er totalt forandret og min selvtillit stråler. Legger ved bilder tatt i dag.

-sihatta-

Åtte uker etter

Åtte uker etter

Åtte uker etter

Før operasjonen front

Før operasjonen, fra siden

Skulle til konsultasjon etter tre tette svangerskap, STOR mage og en helt ødelagt mage. Fikk godkjent operasjon dekket av RTV, og lykken var stor!! Fikk en telefon om operasjon den 12 september, bare 15 dager etter konsultasjon, men den ble avlyst dagen før, og jeg fikk ny dato – 24.september.

Møtte opp klokken 07.30 og fikk et rom. Hadde mannen og lillemor med meg. Jeg begynnte å gråte med en gang vi fikk det rommet. Var så redd for narkosen, og grudde meg noe elt forferdelig!!! Gråt mer eller mindre til jeg ble trillet inn i operasjons salen… Fikk venflon i venstre hånd. Kjente ikke noe til den, for jeg hadde fått embla krem på på grunn av en massiv sprøyteskrekk. Så satt de litt av narkosen, sånn at jeg ble svimmel. Kjente det sved litt i hånda mi, men ingenting jeg brydde meg om. Kjente meg skikkelig full, og angsten var som blåst vekk. Fikk den maske over ansiktet(de bare holdt den over fjeset mitt) og jeg ble enda mer svimmel, men i god form:) Så husker jeg ikke mer…

Våknet opp i min seng, uten klær og det var noe som strammet over magen. Ingen smerter! Lå plutselig på intensiven og mannen og lillemor var der. Hadde visst spurt mannen om samme ting flere ganger, men det husker jeg ikke noe av… Lå på intensiven den natta og ble flyttet over til medisinsk morgenen etter.
Sov ikke noe den første natta. Liker ikke sykehus, og jeg lå i oppoverbakke.

Etter operasjonen, front

Etter operasjonen, fra siden

Dagen etter skulle jeg hjem. Fikk dra klokken 13.00. Hadde ikke noe smerter, men var veldig støl i magen. Var rart å komme hjem, men deilig! Sov litt bedre neste natt heldigvis.Tok drenene på dag 2 og det gikk veldig bra. Fikk dra dem ut selv med oversyn av en sykepleier, men jeg føler meg tryggere når jeg får gjøre sånt selv;)
Ellers er jeg i superform!!! Magen er fin og flat, selv om jeg er veldig hoven. Jeg er oppe hele dagen, og tar ikke smertestillende lenger. Skal ta når jeg skal legge meg, men ikke på dagtid. Livet er herlig, og jeg angrer ikke et sekund!!!
Klem Serenity

Før operasjonen

Før operasjonen

Etter 3 graviditeter har det hos meg som hos mange andre satt sine spor. Vekten økte under graviditetene (økning på 20- 22 kilo). Under amming spiste ungene opp det jeg hadde lagt på meg. Hovedproblemet var strekkmerkene som gikk på kryss og på tvers, blikkene og pekingen fra andre mennesker som ikke ser annet enn magen. Bikini og speil ble fort UT!

Her er bilder tatt før operasjonen, 4 postopr dag, etter 3 uker og 5 uker. Så derfor kort fortalt ble historien min slik: 
- 2 avslag –  måtte betale herligheten selv. Nok hudoverskudd, men ikke noe fett som gav meg overhenget når jeg sto. 1,5 cm heng over navelen hadde ikke noe å si

-Opersjon i januar 2010 - 180gr hud ble fjernet - fikk på meg “tvangsdrakten” og reiste så hjem. Hadde det ganske så fint liggende i senga med puter overalt og full servering, tok smertestillende hver 4-6 time, unngikk på den måten smertetopper. Legger ikke skjul på at toalettbesøkene ble korte. Drakk opptil 3 liter og spiste suppe.

- 1 dag – fjernet drenene, dette var vel det mest smertefulle, men heldigvis kortvarig. Drikker masse, tar nå Dulphalac forebyggende mot obstipasjon. Funker som bare det.

- 2 dag – øker gåturene i huset, retter opp den innmari vonde ryggen

- 3 dag – siste dag jeg bruker smertestillende 
- De neste dagene og ukene frem til start jobb øker jeg gradvis hverdagsaktivitet

- Etter 4 uker begynner jeg i jobb, første to ukene har jeg heldigvis en myk start. 

Hevelsene har vel vært det som har hemmet meg mest.

Tre uker etter

Fire uker etter

Tre uker etter

- Omkrets ved hoftekam før operasjon var 97 cm  – etter 2 mnd er omkretsen rundt hoftekam 84 cm. Siden vekten ikke akkurat endret seg av de 180gr som de fjernet har det å måle omkrets vært en oppkvikker for å se endring og resultat. Hadde gledelig valgt det samme igjen – det er slutt på å løfte ut buksen for å slippe huden nedi når jeg setter meg. Speilet er min gode venn – og om noen måneder er det på tide å børste støvet av bikinien.
Sebra

FØR OPERASJONEN

Før operasjon

Før operasjon

Etter nesten 40 kilos vektnedgang i 2006, endte jeg opp med en mage som heller hadde sett sine beste dager. Selv om jeg trimmet og trente aldri så mye, trakk ikke mageskinnet seg sammen. -Men slik ER det bare, tenkte jeg. Jeg visste faktisk ikke at jeg kunne gjøre noe med dette via kirurgi.
I november -06, var jeg ferdig slanket, og oppsøkte min fastlege for en årlig helsekontroll. Han ble helt overrasket over min nye kropp, og via samtalen vi hadde fikk jeg info om hvordan jeg kunne få vekk fettforkleet mitt.

Før operasjon

Min fastlege mente helt klart at jeg var kandidat til full bukplastikk dekket via Rikstrygdeverket. Og ikke minst: Han mente at jeg fortjente å få en pen mage etter slankingen min – og ikke minst, at jeg ville slippe sårhet og fuktproblemer i hudfolden.

Jeg gikk hjem fra denne legetimen med mange tanker – skulle jeg gjøre dette? Var jeg så plaget av dette “henget” at jeg virkelig ville la meg operere? Betydde dette så mye for meg? Ja spørsmålene var mange… Og jo mer jeg tenkte, og jo mer jeg så meg i speilet, – jo mer sikker ble jeg på at jeg ville gjøre dette. 14 dager etter at min lege hadde åpnet for denne muligheten, fikk jeg time til konsultasjon på Idunn Klinikken i Drammen. Kirurgen der var enig med min fastlege, og jeg fikk time til operasjon i Febr. -07. Altså 10 uker etter at jeg hadde vært hos min fastlege.
(fortsettelse i Februar 2007)

ETTER OPERASJONENDe første 2 dagene…

Like etter operasjon, bandasjer og dren

Torsdag 8.februar
Selve operasjonsdagen…
Etter en tidlig start på dagen og lang reisevei til Drammen, ankom jeg klinikken med merkverdig lite nerver. Jeg var riktignok litt rastløs i kroppen, men jeg ble møtt av et hyggelig og særdeles proffisjonert personale. Så det tok ikke lang tid før jeg følte at jeg var i trygge hender.
Som alle andre, ble også jeg tegnet på, fotografert og forklart hva som skulle skje… Jeg fikk være med på å bestemme hvordan snittet skulle legges, og snart fikk jeg sovemedisin i veneflonen, og vekk som ei flue var jeg… 

Da jeg våknet opp igjen etter noen timer var jeg ferdig. Jeg var fullbandasjert, forvirret men utrolig lykkelig…
Selve operasjonen tok ikke mer enn ca. halvannen time. Til full bukplastikk å være, er ikke det lange tiden. Jeg ble ikke fettsugd og jeg ble heller ikke sydd sammen i magemusklene. De var i utmerket stand fikk jeg høre. Totalt fra navlen og ned til skambenet, tok han tatt bort 1,2 kg. hud. På forhånd visste jeg at jeg skulle få overnatte på Idunn Klinikken til dagen etter, fordi jeg hadde lang reisevei hjem. Det var jeg veldig glad for, – for de første timene var slett ikke gode for meg. Det sved/brant i magen, og det strammet veldig i huden…

Jeg tålte narkosen godt, men jeg opplevde både fryse/skjelvetokter og et ganske stort blodtrykksfall. Tror faktisk ikke jeg hadde vært i stand til å reise med bil i over fire timer denne ettermiddagen. Det hadde nok blitt en utrolig tøff tur.
Det kom ganske mye blodvann i drenene denne første dagen, og i tillegg blødde jeg litt fra selve operasjonssåret. Dette oppstod etter at jeg besvimte pga blodtrykksfall inne på toalettet første gang jeg skulle tisse. Det blødde såpass mye at sengetøy måtte byttes.

Utpå kvelden ble det bedre. Personalet fikk kontroll på blodtrykket mitt og skjelvetoktene mine avtok når jeg bare fikk varmen i kroppen igjen.J  Av en eller annen grunn frøs jeg noe himla. 
Det ble lite søvn på meg den første natta, magen var ganske sår og småvond, tiltross for smertestillende.

Fredag 9.februar
Dagen derpå…

Det var deilig å få stelt seg litt på morgenen. Jeg følte meg med ett som et nytt menneske.  Etter frokost, og masse smertestillende, startet jeg på turen hjem.Bilturen hjem gikk helt fint, – men over 4 timer i forsete på en bil er i grenseland når man er nyoperert og ganske sår i magen. 
Jeg slet med stivhet og vond rumpe de siste milene, så det var deilig å få ”rigget seg til” i egen stue etter mange timer på landeveien. Vel hjemme nå i ettermiddag, gjør jeg ikke annet enn å sitte i godstolen å se på TV og leke meg med dataen. Jeg merker at jeg har fått min dose aktivitet i bilen på vei hjem i dag. Jeg er sliten, og jeg er hoven og stram i magen, – men jeg er ved godt mot
Smertene og ubehaget er absolutt overkommelig, særlig når jeg bare sitter i ro eller ligger å slapper av. Må jeg opp å bevege meg, er historien en annen, da svir og brenner det godt i magen. Men i følge kirurgen min skal jeg ikke gjøre noe annet enn å slappe av resten av helga. Det har jeg tenkt å følge opp Alle smertestillende preparatene fra operasjonen i går, er nå ute av kroppen, – men etter ”ordre” fra klinikken tar jeg Pinex Forte og Paract hver 6 time. Det ser ut til å holde smertene på avstand.

Jeg er veldig h0ven i dag, særlig i overmagen. I drenene er det ikke så mye blodveske som det var i går. Forhåpentligvis avtar vesken i drena litt mer for hver dag nå.  
 
Gru/gleder meg til i mandag, – for da skal jeg ta dren og se min mage for første gang…Nye bilder og nytt referat fra meg kommer om ikke så lenge…

Mandag 12.februar

Det første glimt av min nye mage…
Tidlig mandag morgen hadde jeg time til å ta dren og å bytte over fra bandasje til body/belte. Jett om jeg så frem til den timen??? Det å ta drena hadde jeg gjort meg noen tanker om, for mange syntes det er både vondt og ubehagelig. Min opplevelse ble at det var ekkelt… skrekkelig ekkelt…

Etter første dusj

Fra siden

Men synet av min nye mage gjorde at jeg fort glemte dette. Jeg må si jeg ble gledelig overrasket over at magen min virkelig var flat og fin. Jeg har nå lite strekkmerker og min tatovering var heller ikke helt ødelagt. Jeg hadde fryktet at den ville bli dradd langt ned og at Ole Brumm ville blir både lang og mager, hehe.  Men den så altså mye bedre ut enn jeg hadde tørt å håpe på.

Siden jeg ikke kan strekke meg helt ut enda, er det ikke så lett å se hvordan resultatet vil bli når jeg en gang kan klare det, og huden vil ligge helt stramt over magen. Men stramt vil det bli, det så jeg når jeg lå nede på benken og drenene ble tatt. Sårkanten og navlen så også veldig fin ut, så jeg gleder meg til ukene som nå kommer og magen min får utvikler seg til et ferdig resultat.

Mandag 26. februar

For meg har det vært to milepæler…

Ja det er sant! 

Den første var når jeg tok drena. Det var som å få et nytt liv D Jeg ble mer mobil, og formen kom seg fra dag til dag. Jeg kunne så smått starte opp med å gå meg en liten tur hver dag, gjorde det fra dag 6. Startet med 5-10 min og økte til 20 min innen ei ukes tid. Siden jeg ikke kunne rette opp
ryggen, var dette mer enn nok for meg. Magen hovnet ganske bra utpå ettermiddagen og kvelden, pga denne aktiviteten, men jeg våknet alltid med flat mage… Og i følge kirurgen min kunne jeg utmerket godt gjøre dette innenfor smertegrensen.

Den andre milepælen var når jeg kunne rette ryggen sånn noenlunde opp. Det var som å komme til himmelen. Jeg er nok ganske godt strammet opp, for jeg måtte gå meget krokbøyd de første fjorten dagene. Hadde ikke sjanse til å rette meg opp… men så – plutselig kunne jeg litt.. og da gikk det heldigvis fort fremover .

Magen hover fremdeles opp utpå ettermiddag/kveld, men det går fremover også på den fronten. Merker fremgang nesten daglig nå.
Men aktivitet = hoven, – jeg erfarer jo det. 
 
Nå har jeg verken smerter eller ubehag som er noe å snakke om. Magen er jeg veldig fornøyd med, navlen også. Når jeg nå ser meg selv i speilet, kjenner jeg igjen min egen kropp fra før jeg fikk både barn og 40 kg flesk på den. Slik sett har denne operasjonen ikke gitt meg verken ”ny mage eller ny navle”, den har gitt meg tilbake min egen kropp!

Front

Front

Kirurgen har heldigvis ikke gitt meg en ”fotomodell-mage”, som på lang avstand lyser ”kirurgi”, han har heldigvis kun gitt meg tilbake min 45 år gamle mage, med sine små arr og sine små særengeheter. Det er jeg veldig takknemlig for… En liten men særegen sak som jeg nå har på min mage, er en ”underlig liten pircing” på en ”underlig liten plass”, hihi

Det har seg nemlig slik at jeg hadde en mangeårig navlepircing før denne operasjonen. Sansnynligvis har jeg ikke hatt nok løs hud til at kirurgen kunne snitte meg over merkene for denne ”pynten”. Ergo kan dere se resultatet selv, nede ved arrkanten… Hvis jeg nå vil kan jeg altså sette inn min gamle barbell like over venusberget, haha 
 
Arr og heling for øvrig ser ut til å leges som det skal. Jeg har lite å klage på, og gleder meg nå over et aktivt liv uten den pølsa som stadig dinglet rundt kroppen min.

Seks uker etter

Seks uker etter

Seks uker etter

Seks uker etter

Før operasjonen

Før operasjonen

Faktaopplysninger: 157 lang og veier 57 kilo,  er 45 år. Gift og har født 2 barn (snart 25 og 17 år) Stor vektøkning i begge svangerskap, men særlig det siste (over 30 kilo) Måtte i tillegg ta keisersnitt. Magen  var ikke noe vakkert syn.
Reduserte vekten min for 5 år siden med 15 kilo. Dette har jeg greid å holde stabilt siden….. HURRA!!!! Magen min har siden 1990 vært til stor belastning. Selv om jeg slanket meg, ble magen fortsatt hengende. Kanskje enda verre.
Fastlegen var enig med meg, og jeg skulle få operasjonen dekt av RTV. Kirurgen ved klinikken var også enig, så da var ting på gang. P.g.a jobben min, måtte jeg utsette operasjonen til januar. Jeg fikk brev om operasjonsdatoen på lille julaften. LITT AV EN JULEGAVE…. Nedtrapping av røyken 1 uke før operasjon var en pine. Jeg strevde med det, men må man så må man.

Mandag 22.1.07

Siste dag på jobb ble hektisk. Mye som skulle gjøres unna…… Kvelden vasket jeg meg med apoteksåpa og tok 2 penicillin tabl. Tok førbilder for å være helt sikker på at dette skulle jeg gjøre. Ble ikke i tvil…….
Inntok et siste måltid og la meg ca. kl. 24.00

Tirsdag 23.1.07  OPERASJONSDAGEN!

Da jeg hadde time kl.14.00, ble det en uendelig lang dag uten mat. Lå derfor ekstra lenge. Stod opp og dusjet og vasket meg med spesialsåpen. Tok toget inn til byen og vandret litt  nervøst rundt på et kjøpesenter. Hadde med meg 3 paracet som jeg skulle ta 1 time før. 
Gikk så til klinikken. Satt nervøs og klar for operasjon på venterommet. Kirurgen kom og ropte meg opp. Der ble jeg tegnet og gjort klar. Jeg ble informert om at hun ikke ville stramme meg maks, fordi jeg var røyker. Spiller ingen rolle. Jeg er 45 år og ingen på 45 har naturlig innovermage. 
Kom inn i oppvåkningsrommet og ble bedt om å ta av meg klærne. Tok på meg en heller usexy sykehusskjorte og la meg i sengen. Fikk venflon på venstre hånd. Fikk en tablett pinex forte. Ble passe sløv av den. La meg i en seng.
Ble kjørt inn til operasjonstua og to operasjonssykepleiere + anestesilegen ordnet opp med vasking av kroppen etc. Kjente en svie i venstre hånd og borte vekk var jeg.

Husker at noen ropte navnet mitt langt der borte og jeg strevde med å få opp øynene. JEG VAR FERDIG OPERERT. 
Jeg frøs noe veldig og stod opp og tok på meg klærne. Ingen antydning til svimmelhet. Blødde ikke mye under operasjonen. Kirurgen kom inn og fortalte at 1,2 kilo var fjernet fra min mage og alt hadde gått veldig bra under operasjonen. Sende sms til min mann og mine barn. Den bar tydelig preg av at ikke all dopen hadde gått ut av kroppen enda.  he..he…..

Jeg kjente at jeg var flat og var lykkelig…….Hadde tape/bandasje over magen.
Jeg ble hentet av min svigerinne som er operasjonssykepleier av yrke, og gikk selv ut av klinikken uten problemer. Var hjemme kl. 1900. Det eneste kravet jeg hadde da var MAT. Det var godt. Drenene var en pest og en plage……Måtte drasse på de overalt. Tok 2 pinex forte. Sov litt av og på gjennom natta, da det ligge/sitte en hel natt var veldig uvant.

Onsdag 24.1.07

Dagen startet tidlig, da mannen min måtte på jobb. Jeg ble installert i sofaen med PC, fjernkontroll,  telefon og smertestillende tabletter. 
Fikk besøk av en arbeidskollega. Dagen gikk med til TV, PC og litt soving innimellom. Ingen smerter annet enn at jeg kjente litt sviing rundt omkring. Tok kun Pinex. Pinex forte om natta.

4 dager etter

4 dager etter

Torsdag 25.01.07.

Fortsatt samme formen. Satt i sofaen hele dagen. Gikk på do innimellom. Strammet litt mer rundt omkring i magen. Fin form ellers. Pinex tabletter innimellom. Pinex forte om natta

Fredag 26.01.07

Ingen endring denne dagen, annet enn at jeg begynte å bli lei denne drenposen som jeg måtte ha med meg overalt. Tok kun pinex forte om natta

Lørdag 27.01.07.

DREN FJERNET!!! Ikke mye puss i dem. Det var litt ekkelt å kjenne at de ble tatt ut, men ikke vondt i det hele tatt. Min svigerinne fjernet dem, så jeg slapp å reise inn til klinikken.  Da ble jeg endelig fri. Etterbilder ble tatt. Første runde på butikken. Handlevogna er fin å holde seg i. Perfekt for nyopererte mager.
Sluttet med smertestillende.

Søndag 28.01.07

DUSJ! Det var helt nydelig. Gikk en kort spasertur i løpet av dagen.
 Var på konsert om ettermiddagen. Kjente det godt på kvelden da. Hoven og øm spesielt i overmagen.

Uke 2 og 3 etter operasjonen

18 dager etter

18 dager etter

Det gikk  sakte men sikkert fremover dag for dag. (Det var godt med 1 røyk etter to uker. ) Var innom jobben min noen runder. Hovnet på kveldene, og ble litt utålmodig. Starta på jobb igjen etter 3 uker….ikke noen problemer med det. Har kontorjobb, så det gikk greit. Bruker mine gamle klær. De sitter som støpt. I morgen kan jeg kaste bodyen om natten! Ting ordner seg veldig etter hvert kjenner jeg. Fortsatt øm rundt navlen og arret, men alt ser veldig flott ut. Jeg er snart back in business for fullt nå. Gleder meg til sommer, sol og bikini…. Har ikke hatt så fin mage siden jeg var 16 år.

JEG ER LYKKELIG EIER AV EN SUPERFLOTT MAGE SOM JEG SKAL PASSE GODT PÅ I ÅRENE FREMOVER.