Overrasket

Er ei jente på 28år, har 2 barn og veide 100kg på det meste i sv.sk med begge. Ente første sv.sk med 96kg og klarte å gå ned til 79/80. Så jeg forelska i faren til det siste barnet mitt. Ble lykkelig, og alle vet vi hva det kan gjøre med oss, så kiloene kom tilbake. Var 92kg når jeg ble gravid igjen og var 92kg når barnet kom til verden. Har alltid vært lubben, kraftig og har tung beinbygning. Som jeg ser flere har skrevet så har vi forskjellige kropper og vekta er så som så føler jeg. Men nå er jeg 75kg og 172cm, og hengen har blitt større :(  Mister motivasjon når jeg trener fordi jeg ser ikke annet enn vekta gå ned og magen er der enda, så hva hjelper det å kjøpe nye klær selv om klestørrelsen går ned når man uansett ikke føler seg vel kun pga magen!?!
Magen har vært et stort problem, selv om klesstørrelsene har blitt mindre så har ikke psyken min skjønt det. Jeg ser fortsatt «store meg». Jeg kan si det jeg hater magen min, tror den ødelegger mer for meg enn det jeg tror.
Var på alleris for ca 1år siden, og fikk avslag. Ble super lei meg, jeg har ikke 42.000 til en full bukplastikk   Så tenkte at jeg måtte gå ned mer, trene, hvert fall gjøre noe mer. Men ga litt opp. Etter jeg begynte å trene litt hjemme i stua, tok en «la bomba», rensekur og trente gikk cm bort og noen kg ned.
For ca 2 mnd siden ba jeg legen min om å henvise meg til Stokkan klinikken, og prøve meg der. Kunne jo ikke gi opp!    Jeg fikk brev i posten for noen uker siden om at det ikke ble time før i Mars 2012.
Det er underlig tid, rare dager, tunge og noen lettere. Er 50% sykmeldt fram til jul. Så i går ettermiddag ringer tlf og jeg rekker ikke ta den, ringer tilbake og hører Stokkan Klinikken i andre enden. Det hadde kommet en avbestilling idag og lurte på om jeg ønsket timen. Jeg følte at jeg ikke hadde noe annet valg enn å ta denne timen fordi om jeg ventet til mars kunne det hende at det endelig ser bra ut i livet mitt og på vei oppover…
Skulle jeg ta den sjansen å vente til da og kanskje få avslag og en nedtur.. Nei!
Derfor ringte jeg til min leder og ga beskjed om at jeg kom tidligere på jobb for at jeg takket ja til timen idag som var enormt viktig for meg. Fikk jeg det avslaget idag så ja, nok en skuffelse i en tøff periode som bare er begynnelsen.
Kom til timen, måtte fylle ut skjema og fikk info ang operasjon. Tenkte jaja, får bare fylle ut, gå inn og få avslag. Så kald og likegyldig som jeg aldri har vært i hele mitt liv…
Legen roper meg opp og kommer inn til ei litt dame oppi årene, kledde av meg(ville helst ikke, men hvem vil det?). Drar opp genseren, tar ned glidlåsen på buksa og hun ser, tar på den, «løfter» og sier: Dette får du dekt!
Jeg føler det er sååååå dårlig gjort at jeg ikke fikk den følelsen av å hoppe i været og hyle av glede og gi dama en klem… Nå innser jeg hvor langt nede jeg faktisk er. MEN det skal være sagt jeg er utrolig lykkelig, men fremdeles i sjokk og tror ikke gleden vil komme før magen er borte…
9.januar kl8.30 skal jeg ha full bukplastikk. Dette er starten på ett nytt år, og verdens beste julegave

Er ei jente på 28år, har 2 barn og veide 100kg på det meste i sv.sk med begge. Ente første sv.sk med 96kg og klarte å gå ned til 79/80. Så jeg forelska i faren til det siste barnet mitt. Ble lykkelig, og alle vet vi hva det kan gjøre med oss, så kiloene kom tilbake. Var 92kg når jeg ble gravid igjen og var 92kg når barnet kom til verden. Har alltid vært lubben, kraftig og har tung beinbygning. Som jeg ser flere har skrevet så har vi forskjellige kropper og vekta er så som så føler jeg. Men nå er jeg 75kg og 172cm, og hengen har blitt større :(  Mister motivasjon når jeg trener fordi jeg ser ikke annet enn vekta gå ned og magen er der enda, så hva hjelper det å kjøpe nye klær selv om klestørrelsen går ned når man uansett ikke føler seg vel kun pga magen!?!
Magen har vært et stort problem, selv om klesstørrelsene har blitt mindre så har ikke psyken min skjønt det. Jeg ser fortsatt «store meg». Jeg kan si det jeg hater magen min, tror den ødelegger mer for meg enn det jeg tror.

Var på alleris for ca 1år siden, og fikk avslag. Ble super lei meg, jeg har ikke 42.000 til en full bukplastikk   Så tenkte at jeg måtte gå ned mer, trene, hvert fall gjøre noe mer. Men ga litt opp. Etter jeg begynte å trene litt hjemme i stua, tok en «la bomba», rensekur og trente gikk cm bort og noen kg ned.

For ca 2 mnd siden ba jeg legen min om å henvise meg til Stokkan klinikken, og prøve meg der. Kunne jo ikke gi opp!    Jeg fikk brev i posten for noen uker siden om at det ikke ble time før i Mars 2012.
Det er underlig tid, rare dager, tunge og noen lettere. Er 50% sykmeldt fram til jul. Så i går ettermiddag ringer tlf og jeg rekker ikke ta den, ringer tilbake og hører Stokkan Klinikken i andre enden. Det hadde kommet en avbestilling idag og lurte på om jeg ønsket timen. Jeg følte at jeg ikke hadde noe annet valg enn å ta denne timen fordi om jeg ventet til mars kunne det hende at det endelig ser bra ut i livet mitt og på vei oppover… Skulle jeg ta den sjansen å vente til da og kanskje få avslag og en nedtur.. Nei!
Derfor ringte jeg til min leder og ga beskjed om at jeg kom tidligere på jobb for at jeg takket ja til timen idag som var enormt viktig for meg. Fikk jeg det avslaget idag så ja, nok en skuffelse i en tøff periode som bare er begynnelsen.
Kom til timen, måtte fylle ut skjema og fikk info ang operasjon. Tenkte jaja, får bare fylle ut, gå inn og få avslag. Så kald og likegyldig som jeg aldri har vært i hele mitt liv… Legen roper meg opp og kommer inn til ei litt dame oppi årene, kledde av meg(ville helst ikke, men hvem vil det?). Drar opp genseren, tar ned glidlåsen på buksa og hun ser, tar på den, «løfter» og sier: Dette får du dekt!
Jeg føler det er sååååå dårlig gjort at jeg ikke fikk den følelsen av å hoppe i været og hyle av glede og gi dama en klem… Nå innser jeg hvor langt nede jeg faktisk er. MEN det skal være sagt jeg er utrolig lykkelig, men fremdeles i sjokk og tror ikke gleden vil komme før magen er borte…
9.januar kl8.30 skal jeg ha full bukplastikk. Dette er starten på ett nytt år, og verdens beste julegave.

Er ei jente på 28år, har 2 barn og veide 100kg på det meste i sv.sk med begge. Ente første sv.sk med 96kg og klarte å gå ned til 79/80. Så jeg forelska i faren til det siste barnet mitt. Ble lykkelig, og alle vet vi hva det kan gjøre med oss, så kiloene kom tilbake. Var 92kg når jeg ble gravid igjen og var 92kg når barnet kom til verden. Har alltid vært lubben, kraftig og har tung beinbygning. Som jeg ser flere har skrevet så har vi forskjellige kropper og vekta er så som så føler jeg. Men nå er jeg 75kg og 172cm, og hengen har blitt større :(  Mister motivasjon når jeg trener fordi jeg ser ikke annet enn vekta gå ned og magen er der enda, så hva hjelper det å kjøpe nye klær selv om klestørrelsen går ned når man uansett ikke føler seg vel kun pga magen!?!Magen har vært et stort problem, selv om klesstørrelsene har blitt mindre så har ikke psyken min skjønt det. Jeg ser fortsatt «store meg». Jeg kan si det jeg hater magen min, tror den ødelegger mer for meg enn det jeg tror.

Mage profil før
Mage profil før

Var på alleris for ca 1år siden, og fikk avslag. Ble super lei meg, jeg har ikke 42.000 til en full bukplastikk   Så tenkte at jeg måtte gå ned mer, trene, hvert fall gjøre noe mer. Men ga litt opp. Etter jeg begynte å trene litt hjemme i stua, tok en «la bomba», rensekur og trente gikk cm bort og noen kg ned.For ca 2 mnd siden ba jeg legen min om å henvise meg til Stokkan klinikken, og prøve meg der. Kunne jo ikke gi opp!    Jeg fikk brev i posten for noen uker siden om at det ikke ble time før i Mars 2012.Det er underlig tid, rare dager, tunge og noen lettere. Er 50% sykmeldt fram til jul. Så i går ettermiddag ringer tlf og jeg rekker ikke ta den, ringer tilbake og hører Stokkan Klinikken i andre enden. Det hadde kommet en avbestilling idag og lurte på om jeg ønsket timen. Jeg følte at jeg ikke hadde noe annet valg enn å ta denne timen fordi om jeg ventet til mars kunne det hende at det endelig ser bra ut i livet mitt og på vei oppover…Skulle jeg ta den sjansen å vente til da og kanskje få avslag og en nedtur.. Nei!Derfor ringte jeg til min leder og ga beskjed om at jeg kom tidligere på jobb for at jeg takket ja til timen idag som var enormt viktig for meg. Fikk jeg det avslaget idag så ja, nok en skuffelse i en tøff periode som bare er begynnelsen.Kom til timen, måtte fylle ut skjema og fikk info ang operasjon. Tenkte jaja, får bare fylle ut, gå inn og få avslag. Så kald og likegyldig som jeg aldri har vært i hele mitt liv…Legen roper meg opp og kommer inn til ei litt dame oppi årene, kledde av meg(ville helst ikke, men hvem vil det?). Drar opp genseren, tar ned glidlåsen på buksa og hun ser, tar på den, «løfter» og sier: Dette får du dekt!Jeg føler det er sååååå dårlig gjort at jeg ikke fikk den følelsen av å hoppe i været og hyle av glede og gi dama en klem… Nå innser jeg hvor langt nede jeg faktisk er. MEN det skal være sagt jeg er utrolig lykkelig, men fremdeles i sjokk og tror ikke gleden vil komme før magen er borte…9.januar kl8.30 skal jeg ha full bukplastikk. Dette er starten på ett nytt år, og verdens beste julegave