Merri

Historien om min mage

Om noen hadde spurt meg for seks år siden om jeg trodde jeg kom til å gjennomgå en plastisk operasjon i mitt liv, så hadde jeg nok stirret dumt på vedkommende. Kanskje ledd litt. Tanken hadde i alle fall aldri slått meg. Greit nok at man ikke alltid er helt fornøyd med utseende, men å gjøre kirurgiske inngrep for å pynte på fasaden? Nei, det var bare ikke meg…

Men nå sitter jeg her, da. Nyoperert. Ting blir ikke alltid helt som man hadde trodd.

Det begynte så bra…

For å ta det fra begynnelsen. Jeg har aldri vært noe bikinifantom, selv om jeg egentlig hadde helt en helt grei kropp til det. Sånn tålig slank, 165 cm høy og i underkant av 60 kilo. Problemet var vel kanskje heller at jeg ikke satte nok pris på faktisk å ha en mage som tålte dagens lys, før den blei ødelagt.

For det begynte meg at jeg blei gravid. Vi hadde nettopp giftet oss, så det passet jo fint inn i planen. Det som ikke passet så fint var at jeg blei ramma av den ekstreme varianten av svangerskapskvalme, som viste seg å ikke gå over før fødselen. Pluss en hel masse andre ubehageligheter som gjorde at jeg ble sengeliggende hele svangerskapet, men det er en helt annen historie. Til tross for at jeg nesten ikke klarte å spise, la jeg på meg over 20 kilo. Men resultatet ble en velskapt jente på litt over fire kilo, så vi var kjempelykkelige!

Skal ikke magen snart gå tilbake?

At kroppen ikke så helt ut som den skulle etterpå, regnet jeg med at kom til å gå seg til. Det gjorde det jo for de fleste andre. At den deigete, rare magen skulle trekke seg sammen så jeg på som en selvfølge. Jeg var mye i aktivitet, trilla masse turer og kom raskt tilbake på hesteryggen. I løpet av de første månedene startet jeg tre norgesmesterskaper i ulike grener, hvor jeg fikk medalje i to av dem. Men jeg merket på kroppen at den hadde vært gjennom en tøff tid hvor mye av muskelmassen hadde forsvunnet. Likevel tok det ikke mer enn rundt et halvt år før jeg begynte å føle meg sånn tålig som før.

Bortsett fra magen. Den var og blei kjempestygg. Greit nok med strekkmerker, men skulle ikke huden trekke seg litt mer sammen? Månedene gikk, og jeg så mer og mer mørkt på det. Det kjentes ut som det var blitt brokk i navlen, ettersom det var kommet en liten klump som kunne dyttes inn i navlen på en måte. Huden hang over buksekanten omtrent uansett hva slags bukse jeg tok på meg, og bikini var bare helt aldeles uaktuelt.

Det finnes en løsning

Så begynte jeg å søke på nettet. Jeg endte opp inne på bukplastikk.com, og leste side opp og side ned. Der fikk jeg se mange bilder av mager som lignet mye på min, og jeg begynte å øyne et lite håp. Skåret i gleden var at det så ut til å være veldig vanskelig å få en slik operasjon dekket, og privat ville det koste 40-60 000 kroner. Det er mye penger for en småbarnsfamilie i etableringsfasen… Jeg lagde meg en liten fotomontasje med magen før og etter svangerskapet. Da kom tårene. Så utrolig urettferdig! De aller, aller fleste med kroppsfasong som meg får jo en helt grei mage etter svangerskapene. Ikke engang i nærmeste familie er det noen som har sett ut som dette etter å ha fått barn. Men uansett hvor trist det var, så vurderte jeg ikke operasjon helt alvorlig på dette tidspunktet. Jeg visste vi hadde tenkt på å få et barn til.

Og som sagt, så gjort. Da minstemann var 14 måneder blei jeg gravid igjen. Håpet var selvfølgelig at jeg ikke skulle bli like dårlig denne gangen, men sånn blei det selvfølgelig ikke. Sengeliggende med kvalme denne gangen også, i tillegg fikk jeg svangerskapsdiabetes. Tiden gikk rimelig seint mens jeg var gravid, for jeg orket ikke gjøre stort. Men jeg surfet litt på nettet, og var innom et par diskusjonsforumer. Tilfeldigvis kom jeg over et produkt til å bruke etter fødselen – BellyBandit. Det skulle ha stor effekt på å få magen til å gå tilbake etter fødselen. Perfekt, tenkte jeg!

Høygravid og hengemage

Magen vokste og vokste, men selv da jeg var høygravid hang huden fortsatt på undersiden. Magen var kjempestor, så det var egentlig merkelig at ikke alt ble fylt ut. Jeg husker det ble gjort en ultralyd dagen før jeg fødte, og da fikk jeg beskjed om å løfte opp huden på undersiden av magen så legen kunne komme til med ultralydapparatet. Her var det virkelig ikke håp, tenkte jeg i mitt stille sinn…

Fødselen gikk imidlertid greit, og ut kom nok ei perfekt snuppe på over fire kilo. Magen var igjen som en stor deigklump, men det var jo ikke annet å forvente like etterpå. På vei hjem fra sykehuset var jeg innom en babyutstyrsbutikk og kjøpte BellyBandit. Og du og du hvilken lettelse det var å få det på! For det første kunne jeg bevege meg mye friere ettersom ryggen og slappe magemuskler nå fikk litt støtte, og jeg så ikke lenger gravid ut. Fantastisk! Det stod at man burde bruke beltet døgnet rundt de første ukene, men jeg tror jeg brukte det døgnet rundt i flere måneder. Herlig å kunne se litt normal ut, og slippe å se den stygge hengemagen.

Reddet av et belte

Og det hjalp. I alle fall litt. Etter noen måneder var hengemagen fortsatt der, men på grunn av støtten hadde jeg klart å trene magemusklene til å holde seg på riktig plass. Etter første svangerskap hang de utover på en måte. Nå gikk jeg naturlig og holdt dem inn, selv om jeg fortsatt kunne slippe dem løs. Og utrolig nok hadde navlen kommet seg tilbake på riktig sted! Min selvdiagnostiserte brokk var borte! Også etter dette svangerskapet kom jeg meg tålig raskt tilbake i aktivitet, men uansett hvor mye jeg trente, rocket med rockering eller red, så var fortsatt henget der. Jeg gikk på babysvømming, og kunne ikke få øynene bort fra de andre mødrenes mager. De brukte bikini nesten hele gjengen, og ingen så i nærheten så ødelagt ut som meg.

Oppsøker hjelp

Derfor var jeg etterhvert tilbake på internett og leitet etter informasjon. Tiden var inne for å se om jeg kunne få dekket en bukplastikk. Vinn eller forsvinn! Da snuppa var ti måneder bestilte jeg både time hos fastlege og konsultasjon på en privat klinikk som utfører slike inngrep. Første timen fikk jeg på privatklinikken. Planen med dette var egentlig bare å høre hva som kunne gjøres, og hvor mye det kostet. Dermed hadde jeg noe å falle tilbake på om jeg ikke fikk det dekket.

Det var litt rart å stå der foran en plastisk kirurg å bli vurdert. Men han mente absolutt at jeg kunne ha fordel av en bukplastikk, og at det ikke var nødvendig å sy magemusklene mine. Fettsuging ble det heller ikke mye av, men han vurderte å ta litt i sidene. Pristilbudet jeg fikk her var 34 500 kroner, og det var jo slettes ikke så verst! Jeg fikk også beskjed om at dette var noe jeg ikke kunne trene vekk. Slappe muskler kan strammes opp ved trening, men ikke hud.

Må trene litt mer!

Jeg hoppet imidlertid ikke på dette tilbudet med en gang, jeg ville gjennom den offentlige mølla først for å se hvor langt jeg kunne komme der. For min del var det ikke så viktig at det ble gjort med en gang, jeg så for meg en tidsramme på et par år. Det føltes veldig sytete å komme til fastlegen med mitt problem, men hun tok meg heldigvis alvorlig og skreiv en fyldig henvisning til sykehuset. Hun ba meg være flink til å trene fremover, så jeg ikke skulle bli avvist senere med beskjed om å trene mer før jeg kunne vurderes. På denne tiden lå vekta mi på rundt 64 kilo, ikke langt fra utgangspunktet før jeg ble gravid.

Selvfølgelig fulgte jeg rådet hennes, og ved hjelp av DVD’en 30 day shred med Jillian Michaels hoppa og tøyde jeg foran TV ’n i 20 minutter hver dag. Det ga resultater! Ikke så mye på vekta, gikk kanskje ned en halv kilo, men jeg skrumpa raskt inn nesten ti centimeter rundt navlen. Men henget blei bare styggere og styggere. Litt over en måned senere fikk jeg time på sykehuset, men også dette var litt med blandede følelser. Jeg hadde selvfølgelig lest masse på nettet i forkant, og fått med meg nok av skrekkhistorier om folk som var operert på offentlige sykehus. De fleste virket ikke som de var fornøyd. Men nå var det engang hit jeg var henvist.

Første møte med sykehuset

Jeg ble møtt av en kirurg som kunne fortelle at de ikke hadde noen kirurger på dette sykehuset som kunne utføre en slik operasjon. De hadde gjort det tidligere, men nå var det blitt så strengt. Han hadde en liste med punkter som måtte oppfylles for at jeg kunne henvises til nærmeste sykehus som utførte bukplastikk, og heldigvis oppfylte jeg alle punktene. Jeg var tidvis plaget med eksem og sopp i hudfolden og navlen, til tross for god hygiene. Han målte henget til å være 3,5 centimeter. Oj, oj, oj så spent jeg var!

Jeg omtrent løp til postkassa hver dag. Kjempespent! Men dagene og ukene gikk. Etter en måned tok jeg en telefon til sykehuset som skulle få henvisningen og spurte hvordan det lå an, svaret jeg fikk var at de hadde ikke fått noen henvisning. Jeg ringte derfor sykehuset her hjemme, og henvisningen var faktisk ikke ferdig skrevet. Jeg purret på flere ganger, og de fikk til slutt sendt den. Men resultatet blei ikke helt slik jeg håpte.

Avvist, men fikk ny sjanse

Uka etter fikk jeg nemlig telefon fra kirurgen jeg hadde vært hos på sykehuset. Han sa de hadde fått svar på henvisningen min, den blei avvist. De mente det bare var en kosmetisk operasjon, og det ville de ikke dekke. Men! Her kom det et hyggelig men. I løpet av måneden som var gått, hadde de ansatt en ny kirurg på sykehuset her hjemme som kunne gjøre slike operasjoner og visstnok var veldig flink. Og han kunne ta en titt på meg for å vurdere det på nytt. Jeg spurte rett ut om det fantes noen som helst mulighet for å få gjennom en operasjon her når jeg egentlig allerede var avvist. Jo, han mente jeg i alle fall burde komme til en vurdering, jeg skulle få time i posten. Det kunne hende jeg var blitt avvist fordi de har stor pågang og bare kan ta de alvorligste tilfellene.

Hvor ble det av henget?

Halvannen måned senere satt jeg derfor igjen på venterommet med klamme hender. Legen viste seg å være forsinka, og da jeg kom inn hadde han ikke fått tid å se på papirene mine. Men jeg ga en rask oppsummering, og han kikket på magen min. Og nå kom den største overraskelsen, jeg hadde ikke heng! Uten klær så hadde jeg ikke heng… Selv om bare trusa fikk magen til å henge flere centimeter, så posa den seg bare utover når jeg tok vekk den. Hvilken nedtur. Det hadde jeg ikke tenkt over, for det er heller sjelden jeg ikke har klær på.

Legen begynte å legge ut om at personlig skjønte han veldig godt at jeg gjerne ville ha en slik operasjon, men kravet var et heng på minst to centimeter. Derfor kunne han ikke hjelpe meg. Jeg satt der med klumpen i halsen og nikket. Men for å være sikker ville han først snakke med en av sjefene. Denne personen hadde gått, men han ringte og forklarte situasjonen. Og til min store overraskelse fikk jeg plutselig ja! Jeg blei lettere forvirra der jeg satt og så at han fylte ut operasjonspapirene. Skjer dette virkelig?

Han visste ikke hvor lang ventetid det var, men jeg kom til å få brev i posten. Jeg sa ja til å stille på kort varsel, men ettersom dette var rett før sommerferien ba jeg om å vente til høsten. Idet jeg gikk fikk jeg advarsel om at det var kun han som kunne gjøre denne operasjonen, så om han ble syk eller sluttet så ble det ingenting. Jeg fikk også en lang tale om alle komplikasjonene som kunne oppstå, at navlen kunne bli skeiv og arret stygt. Det var slike ting de ikke kunne garantere.

Venting og mer trening

Da jeg kom hjem innså jeg imidlertid en vesentlig ting. Hos legen hadde jeg holdt inne magen av gammel vane. Når jeg slapp den ut hadde jeg heng, klær eller ikke… Noen dager senere fikk jeg brev fra sykehuset om at det var tre måneders ventetid, og jeg kom til å få nærmere beskjed om dato etter hvert.

Sommeren kom og gikk. Jeg hadde fått beskjed av legen om å være flink til å trene, og helst ta av meg et par kilo for at resultatet skule bli best mulig ettersom de ikke hadde tilbud om fettsuging. Det er første gangen i mitt liv jeg har fått beskjed om å slanke meg! Men som sagt, så gjort. Jeg bestilte en ny trenings-DVD fra Jillian Michaels som gikk kun på magemusklene. Den lovet sixpack på seks uker. Særlig… Blei ingen sixpack her i alle fall! Men musklene fikk jo trent seg. Utover i august blei jeg litt nysgjerrig på når operasjonen faktisk skulle skje, og ringte flere ganger for å få en dato. Det kunne de ikke gi meg ennå, og da sa jeg at jeg helst ville vente til november på grunn av jobbsituasjon og reising.

Tilbud på kort varsel

Men bare noen dager senere ringte de meg tilbake. Jeg satt i bilen på vei til Gardermoen, jeg skulle en uke til Island. Så det var jo flaks de fikk tak i meg før jeg satt på flyet. Ettersom jeg hadde sagt jeg kunne møte på kort varsel, hadde de nå en time ledig til meg. Det var allerede neste uke! Hjelpes! Det kunne faktisk passe inn i planene mine i forhold til jobb. Det viste seg at timen var på tirsdagen, men jeg måtte møte på mandagen for å snakke med kirurgen og anestesilege. Det hadde jeg ikke mulighet til, ettersom jeg kom hjem fra Island på mandags kvelden. Det viste seg at de også hadde noe ledig på torsdagen samme uke, så denne takket jeg ja til. Jeg fikk et telefonnummer hvor jeg kunne bestille korsett, som jeg måtte ha med meg til operasjonen.

Jeg fikk ordna mye på den bilturen! Korsett blei bestilt og familien og sjefen orientert. Med to små barn og to hester blir det litt organisering når den ene av oss plutselig blir borte noen dager og i tillegg ganske hjelpeløs i tiden etter. Men mannen min støttet meg, dette skulle vi få til. Jeg rakk knapt å komme hjem fra Island før jeg pakket bagen og dro på sykehuset. Selvfølgelig fikk jeg ganske dårlig samvittighet for mine to små jenter som jeg bare så vidt rakk å se etter jeg kom hjem fra tur.

Innleggelsen

Første dagen på sykehuset bestod av masse venting. Det hadde jeg forventa, derfor hadde jeg med meg strikketøy. En liten babysko blei produsert på de timene jeg satt der. Jeg var inne hos en person som sjekket blodtrykk og målte temperatur, deretter hos en turnuslege som sjekket den allmenne helsetilstanden. Jeg tok blodprøve, og hadde en liten prat med anestesilegen. Etter langt om lenge kom endelig kirurgen og fikk tegnet på magen min. Alt skjedde så brått og plutselig og i full fart, og mens han stod der og tegna spurte han plutselig om jeg hadde lagt på meg? I grunnen blei jeg satt helt ut, men fikk stotra frem at det hadde jeg aldeles ikke. Jeg hadde trent masse slik jeg hadde fått beskjed om, men jeg fikk ikke sagt at jeg også hadde gått ned de kiloene som anbefalt. Forskjellen fra nå siden forrige gang, var at jeg ikke holdt inne magen. Kanskje det var derfor han lurte.

Med magen full av tusjstreker blei imidlertid alt plutselig så virkelig. Jeg innså hvor mye hud de faktisk skulle fjerne. Akkurat som på konsultasjonen jeg var på før sommeren, fikk jeg proppa ørene fulle om alle komplikasjonene som kunne oppstå. Sånn alt i alt virket ikke legen så veldig positiv, han snakket i alle fall ikke om at det kom til å bli et bra resultat. Men jeg håpte på det beste. Jeg hadde jo hørt han skulle være flink.

Veldig spent

Etter en snartur hjemme og på foreldremøte, reiste jeg tilbake på sykehuset på kvelden. Jeg sov likegodt der, for jeg måtte være der klokken syv neste morgen. Jeg fikk utlevert en barbermaskin og instrukser om alt som skulle barberes bort, og jeg fjerna neglelakken på tærne. Alt var klart! Nå var det bare å faste, så skulle det endelig skje! Langt bak i hodet kverna tankene om alle de som var misfornøyd med resultatet etter bukplastikk på offentlig sykehus. Jeg valgte å overse dem.

Så var dagen endelig her! Jeg sov sånn passe… Veldig spent selvfølgelig! På morgenen kom en sykepleier inn med et lass med piller. Disse skulle jeg ta klokken ti, etter planen skulle jeg opereres klokken 11. Etter hvert kom legen inn, han ville tegne på nytt. Han hadde bestemt seg for å legge snittet litt lenger ned, så ikke arret skulle bli så synlig. Flott, tenkte jeg. Han tenker i alle fall litt på det estetiske! Men han sa også at det så ut til å bli utsettelser, det var kommet inn en betent blindtarm som måtte tas først. Jeg skulle derfor vente til klokken 12 med å ta pillene.

Blir stadig forskjøvet

Minuttene snegla seg av sted. Jeg så litt på TV, men fikk vel egentlig ikke med meg så mye av det jeg så på. Klokka 12 skylte jeg ned fem paracet og to voltaren. For en kropp som ikke er særlig vant til smertestillende og i tillegg ikke har fått mat eller vann, kom effekten ganske fort. Jeg blei skikkelig slapp og trøtt. Etterhvert kom det inn en sykepleierstudent og sa at jeg var blitt ytterligere utsatt, men regnet med å hente meg i to-tiden. Jeg begynte å miste litt motet, og jeg skreiv flere meldinger til folk om at nå blir det sikkert ikke noe. De prøvde å berolige meg.

Da jeg blei henta litt over to var det i grunnen bare å glede seg, endelig skjer det noe! Jeg ble tatt inn på et klargjøringsrom, hvor jeg skifta til nettingtruse og sykehusskjorte. Jeg la meg i en seng, korsettet og papirene mine blei lagt under puta. Nå var det bare å vente på at portøren skulle hente meg og trille meg inn til operasjonsstua. Sykepleieren tok med seg klæra mine og låste dem inn. Så der lå jeg helt aleine. I rommet var det to digre klokker med sekundvisere som tikket om hverandre. De tikket, og tikket, og tikket, og tikket. Ingen kom. Ingen portør, ingen sykepleiere. Etter en god time kom det inn en sykepleier med noen ukeblader. Jeg var så slapp etter pillene og fastinga, at jeg orka egentlig ikke å se i dem.

I alle dager, strøket?

Minuttene gikk og gikk. Etter halvannen time kom det inn en sykepleier og sa at nå hadde de ringt etter meg fra operasjonsstua! Hurra! Men minuttene fortsatte å gå. Klokka nærmet seg fire, og etter min beregning er det slutten på en normal arbeidsdag. Men de hadde jo ringt og sagt de var klare! Hva skjer? Plutselig kom legen inn. Han ristet på hodet og beklaget. Det ble ingenting i dag. Det var kommet inn så mye akutt, at jeg var blitt strøket. Jeg kjente tårene pressa på, og klarte ikke annet enn å nikke. Der røyk den.

Men de hadde ledig tid til å gjøre det den førstkommende tirdagen, så jeg takket ja til det. Igjen fikk jeg advarsler om at dersom han ikke var på jobb, så blei det ingen operasjon. Planen var nå at jeg skulle komme til sykehuset på mandags kvelden. En sykepleier jeg snakka med da jeg slang sammen sakene mine, sa at etter å ha blitt strøket en gang blei man gjerne prioritert neste gang. Men det var lov å være skuffa. Og det var jeg. Skikkelig. I tillegg føltes det veldig meningsløst å dope ned kroppen med masse piller når det likevel ikke blei noe. Resten av kvelden var jeg helt susete.

Mange tanker, tunge dager

Dagen etter var det bare å gå tilbake på jobb. Alt som var planlagt i forkant måtte gjøres om, både i forhold til jobb og barnevakt. I tillegg krever hestene en del stell. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, jeg rakk å gjøre en rekke ting den helgen som egentlig burde være gjort før operasjonen. En god støkk i magen fikk jeg likevel da jeg åpnet lokalavisen neste dag. Der stod det nemlig en artikkel om at det var en del strid på kirurgisk avdeling. Det var ikke så mange kirurger som det burde være der, og noen av dem som var der vurderte å slutte. For å holde på dem skulle de få litt mer spennende arbeidsoppgaver, uttalte en av sjefene. Samme person som sa ja til min bukplastikk. Kanskje det var derfor jeg fikk ja? Men nå skulle det bare mangle at legen slutta før han fikk utført operasjonen min. Det hadde jo vært typisk. Såååå nærme, men likevel så langt ifra! Det blei noen tunge dager med hodet fullt av tanker.

Strøket – igjen…

Så var, kan man jo si, endelig mandagen der. Jeg hadde ordna både sjåfør og barnevakt så jeg kunne reise ned på sykehuset på kvelden. Heldigvis ligger det bare 10-15 minutter unna, så reiseveien er ikke så lang. Men på formiddagen fikk jeg telefon fra sykehuset – jeg var strøket igjen! De beklaga så mye, men det var kommet inn så mye akutt at de var helt nødt til å ta det først. Men jeg kunne komme på torsdag. Jeg sa at da kommer jeg torsdag morgen, for nå gadd jeg ikke ordne mer med barnevakt og slikt når det likevel bare blei strøket gang etter gang. Ikke gadd jeg en unødvendig natt til på sykehuset heller. Psyken var på vei til å få seg en alvorlig knekk, det er tungt nok som det er å forberede seg til en slik operasjon. Nedturene blei en stor påkjenning.

Tør ikke lenger håpe…

På onsdag venta jeg på telefon fra sykehuset om at jeg var blitt strøket igjen. Men den kom ikke. Så jeg fasta som avtalt, og møtte på sykehuset klokken 7. Jeg hadde ikke med meg noenting, ikke en liten bag engang, for jeg regna med å bli sendt hjem igjen. Hvorfor i alle dager valgte jeg ikke en privat klinikk? Da hadde jo aldri dette skjedd… Klargjøringsrommene var fulle, så de trillet en seng inn på et undersøkelsesrom. På nytt fikk jeg utlevert en nettingtruse og sykehusskjorte, og så var det bare å vente. Jeg skulle være først i dag, det ville si klokken 08.10. Etter hvert kom den inn en dame som tok blodprøve av meg, og så kom legen. Han måtte tegne opp magen på nytt, for strekene fra en uke tilbake var nesten borte. Han sa at han hadde hørt rykter om utsettelser, men at han ikke hadde fått noen beskjed om det ennå. Så jeg fikk bare gjøre meg klar.

Jeg orket ikke legge meg i senga en gang, en lang stund satt jeg bare på en stol. Men så blei jeg kald og la meg under dyna. Klokka passerte 08.10, og ingenting skjedde. Selvfølgelig. Jeg fiska frem mobilen min for å få tiden til å gå, og trykka meg inn på internett. Der fant jeg forklaringen på hvorfor. På lokalavisas nettsider var hovednyheten at fire personer hadde blitt knivstukket på morgenkvisten, og var til behandling på nettopp det sykehuset jeg lå på. En alvorlig skadet. Er det mulig? Er det virkelig mulig? Etter hvert kom det inn en sykepleier og bekreftet at dette var grunnen til at både jeg og noen andre fortsatt ventet. Men jeg skulle få et rom på pasienthotellet så fort det ble noe ledig.

Er det nå det skal skje?

Etter hvert kom jeg inn på et rom, og kledde på meg igjen. Her var det heldigvis TV, og ettersom jeg kun hadde fått tre paracet denne gangen var jeg ikke helt i tåka. Men motet var langt nede. Overraskelsen var derfor stor da jeg etter et par timer fikk beskjed om å gjøre meg klar. En portør ville hente meg om et kvarter. Men denne beskjeden hadde jeg fått før, så jeg var fortsatt ikke overbevist. Helt til portøren faktisk banka på døra mi. Jeg blei trilla inn til operasjonssalene, der en sykepleier overtok. I en mellomgang krabba jeg over på et operasjonsbord. Dette blei videre trilla inn på operasjonssalen. Der var det en masse grønnkledde mennesker, et par av sykepleierne presenterte seg. I tillegg var det noen studenter.

Vi skravla og spøkte litt, og jeg fikk satt inn en veneflon i hånda. Videre sprøyta de inn noe bedøvingsmiddel som gjorde meg ganske svimmel og tåkete. Men vi fortsatte praten. Ikke lenge etterpå fikk jeg en maske over nesa, og så husker jeg ikke mer.

Ferdig operert!

Tre timer seinere våknet jeg idet de trillet meg inn til oppvåkninga. Jeg kjente at det sved nederst på magen, så noe hadde tydeligvis skjedd! Så begynte jeg å skjelve og hakke tenner. Jeg fikk en sånn plastslange med oksygen i nesa, men klarte ikke slutte å skjelve. En sykepleier sprøyta noe greier inn i veneflonen min, dermed klarte jeg å slappe av. I to timer lå jeg der og stirra fasinert på skjermen som overvåket hjerte, blodtrykk og oksygenmetningen eller noe sånt. Jeg fikk låne en telefon så jeg kunne oppdatert min kjære, han hadde ringt dem tidligere for å høre hvordan det gikk. Han kunne forresten fortelle meg at operasjonen hadde gått bra, og det var jo fint. For det hadde ingen andre sagt til meg… Men jeg regnet med at jeg hadde hørt det om noe ikke var bra.

Videre kom en sykepleier og trilla meg inn på pasienthotellet. Jeg ble gjort oppmerksom på at jeg hadde to dren sydd fast i magen, de måtte jeg passe på å ta med meg når jeg skulle ut av senga. Inne på rommet danderte sykepleieren senga til med tre dyner og tre puter, slik at jeg kunne ligge oppover med overkroppen. På pasienthotellet bruker de nemlig ikke sykehussenger, men rammemadrasser. Hun hjalp meg med å kle meg, og jeg forsøkte meg på en dotur. Det gikk greit.

Lite søvn første natten

Mannen min kom etter hvert innom med tingene mine, og resten av kvelden lå jeg og sløva og så litt på TV. Da klokka nærmet seg 22 kom legen som hadde operert meg kom innom for å sjekke hvordan det gikk. Jobber de døgnet rundt, tro? Han snakket om at jeg kunne reise hjem allerede i morgen, men jeg ba om å få være lenger. Det er rett og slett ikke så lett å ligge og slappe av med to små veldig aktive jenter rundt seg, enn hvor mye pappan passer på dem. Han gikk med på at jeg kunne være der over helga.

Første natten sov jeg ikke så mye. En sykepleier kom inn og sjekket meg omtrent hver time. Hun tok pulsen, kikket på magen (egentlig var det ikke så mye å se ettersom den var dekket av både en kjempediger plasterlapp og korsettet), satte sprøyte med blodfortynnende og litt andre småting. Jeg lå behagelig, så jeg bare døste meg gjennom natten. Det kom heldigvis ikke så mye blod i drenene, jeg tenkte det var et godt tegn. Men jeg var veldig svimmel, og fikk en del smertestillende.

Hvordan ble resultatet?

På formiddagen kom legen innom igjen. Nå var det endelig klart for den store avdukingen! Den digre plasterlappen blei omhyggelig fjerna, og hvilket syn! WOW!!!! Var alt jeg klarte å stotre frem. Magen min var jo kjempefin! Men det var ikke så mye wow å spore hos legen, selv om det virka som om han syntes det så bra ut. Jeg fikk igjen et foredrag om mulige komplikasjoner. Jaja, han klarte ikke nekte meg i å være superfornøyd! Han bestemte at drena skulle sitte en dag til, og fortalte sykepleieren som hjalp til at det var blitt fjerna 750 gram hud. Det synes jeg var ganske mye på min egentlig lille mage.

I dagene som fulgte lå jeg mest i senga. Jeg blei skikkelig svimmel av de smertestillende pillene jeg fikk (Tramadol), og bare jeg satt meg opp begynte jeg å kaldsvette. Litt kvalm kunne jeg også bli. Men jeg gikk til spisesalen hver gang det var mat, med drena omhyggelig plassert i en liten bærepose. Hele tiden måtte jeg passe på å ikke bruke bukmuskulaturen, derfor var det litt av et prosjekt å komme seg inn og ut av senga. I tillegg måtte jeg gå veldig krumbøyd, noe som etter hvert tæra en del på ryggmusklene. Dette gjorde etter hvert mer vondt enn operasjonssåret, og da var de smertestillende pillene gode å ha!

Svimmel, slapp og etter hvert kvalm

To dager etter operasjonen ble drena fjerna. De passet på å klippe over dem før de blei dradd ut, dermed var det ikke vakum i dem. Det var ikke vondt, bare rart. Og veldig kjekt å slippe å drasse på dem! Dag tre kunne jeg ta min første dusj, og det var herlig etter all kaldsvettingen. Igjen fikk jeg se magen min uten plaster. Den så så fin ut! Foruten å være slapp og svimmel, hadde jeg ikke spesielt mye vondt. Fra dag tre klarte jeg meg derfor bare med paracet. Flere av sykepleierne var forresten ganske nysgjerrige på magen min, jeg fikk inntrykk av at jeg var den første bukplastikken som var utført av denne legen siden han kom til sykehuset.

Dag fire blei jeg skrevet ut og reiste hjem. Da kom også kvalmen. Jeg var konstant kvalm, men bare tanken på å spy var uutholdelig. Magemusklene var såre nok som de var, bare et lite nys var en lidelse. Men heldigvis spøy jeg ikke, uheldigvis hjalp ikke kvalmestillende tabletter. De første dagene måtte jeg derfor hvile masse, og var virkelig ikke i form. Jeg tok meg sammen så godt jeg kunne da ungene kom hjem fra barnehagen, men det var tungt. I tillegg veldig tungvint å ikke kunne løfte på dem, spesielt minstemann som ennå ikke hadde lært seg å gå. Men heldigvis har jeg en super mann og en super svigermor som virkelig stilte opp. Selv om de også var trøtte og slitne, fikk vi det til å gå rundt. Da fikk det bare være at huset ikke skinte.

Stingene fjernes

Etter en god uke var jeg på kontroll på poliklinikken. Det ble også en opplevelse, med en lege som kom løpende inn og allerede hadde en person klargjort på operasjonsbordet. Veldig dårlig tid, med andre ord. Men han rakk å røske løs stinga i navlen, og kikke raskt over resten av magen. Sykepleieren hadde dradd av teipen som satt over det store såret før legen kom inn, men det skulle egentlig ikke vært gjort. Likevel var det jo kjekt å se hvordan det så ut, mye av kuttet var allerede grodd. Og det så kjempefint ut! Krøllene midt på magen fikk jeg beskjed om at kom til å rette seg ut iløpet av et år. Kvalmen rakk jeg ikke å spørre om, men satser på at det snart blir bedre.

Fornøyd? Selvfølgelig!

Så nå er det bare å la tiden lege alle sår. På vei ut døra rakk forresten legen å spørre om jeg var fornøyd? Trengte ikke nøle med det svaret. Selvfølgelig! Jeg er kjempefornøyd! Magen min ser flott ut, og når den gror ferdig blir det sikkert enda bedre! Kan nesten ikke vente med å ta på meg bikini til sommeren, og virkelig nyte at magen igjen tåler dagens lys. Men det største lyspunktet er å slippe den ekle skinnfilla som ligger og gnager over buksekanten og får folk til å tro at jeg er gravid. Og i grunnen er jeg bare glad til for at jeg ikke fikk fettsuging. Det lille fettet jeg har kan være greit å ha til dårlig tider, det har jeg fått erfare gjennom to svangerskap hvor kroppen har tæra på seg selv. Men nå er det også et ferdig skrevet kapittel, jeg er sterilisert.

Kan ikke få takka nok for at jeg faktisk fikk denne muligheten! Jeg er heldig!