Her legger jeg ut bilder av hvordan jeg ser ut nå liggende, med klær og hvordan magen EGENTLIG er når jeg står. Mandag 18.august 2008 skal jeg ENDELIG få min drøm oppfylt på Nobel Clinic. Jeg skal ha full buplastikk + sying av bukmuskler samt fjerning av hud/fett på midje og hofter.
Jeg kaller meg solstjerne her på forumet og er bosatt i Drammen. Jeg er 32 år gammel, gift og har to barn. Jeg er 162 høy og veier 55 kg. Fra jeg var ca 10 år la jeg merke til at magen bulte ut. Det så ut som en liten håndball. I den alderen tenker man ikke så mye på kropp så jeg tok det med knusende ro. Jeg og veninnene mine lo litt også av magen min. I tenårene ble jeg mer bevisst på magen. Forsto ikke hvorfor den var så stor siden jeg var så tynn. Mamma kalte det valpefett og sa at jeg kom til å vokse det av meg. Jeg prøvde å ta litt sit ups på den tiden og å spise enda sunnere og regelmessig.
Jeg ble voksen og magen var like stor, mens resten av kroppen slank og fin. Jeg hatet somrene da jeg aldri kunne gå i bikini, da jeg aldri kunne gå i litt trangere topper enn svære t-skjorter, jeg hatet å høre andre jenter klage over magen sin. Jeg var sååå flau over dette og gråt ofte.
Da jeg var i midten av 20 årene tok jeg mot til meg og kontaktet fastlegen jeg hadde da for å spørre om magen. Jeg gruet meg som en hund til å vise frem magen, til å ikke bli tatt på alvor. Og det med rette. Hun sjekket ikke grundig, tok bare litt i magen og sa jeg bare måtte ta så og så mange sit ups så ville jeg se resultatet innen 6 uker. Så jeg gjrode, men resultatet lot vente på seg.
Jeg giftet meg, fikk en datter, etter fødsel var magen like ”fin”, altså ikke større, men som den var før graviditet.
I 2005 begynte jeg med enda mer trening pga magen. Gikk 5 km i rask gange tre dager i uken, spiste hver 3.time og tok ca 60 sit ups.
Jeg gikk ned til 50 kg men magen like stor. Jeg oppsøkte min nye fast lege i 2006, like nervøs nå også for å ikke bli tatt på alvor. Jeg mener å huske at jeg holdt magen noe inn da jeg viste den frem for han. Han ba meg legge meg ned så han kunne undersøke den. Det han undersøkte var nok om jeg hadde noe brokk eller cyster av noe slag. Han sa magen min var helt fin, at jeg bare måtte prøve å trene magen mer, han ga meg noen tips og sa at enten måtte jeg bare leve med dette eller selv oppsøke plastiskkirurgi.
Høsten 2006 ble jeg blæreoperert, de måtte da ta keisersnitt slik at jeg etter operasjonen fikk et heng, det hjalp jo ikke akkurat på selvtilliten som fra før var ganske så dårlig. Mens jeg var på Rikshospitalet spurte jeg legen der om magen min. Han undersøkte den og sa en del ord jeg dessverre ikke husker nå, men at jeg hadde noe medfødt som gjorde at magen ble presset utover, at jeg måtte til plastikkirurg for å få det operert eller leve med det.
Oktober 2007 fødte jeg en sønn. Og magen er like ”fin”, dvs ikke noe verre enn før jeg ble gravid første gang bortsett fra det lille henget etter blæreoperasjonen.
Nå i mars 2008 tok jeg mot til meg og oppsøkte Nobel clinic. Tenkte at jeg skulle få skikkelig utredning en gang for alle. Og det er jeg glad for nå. Konklusjonen ble nemlig den at bukmusklene mine sklir fra hverandre når jeg sitter/står oppreist pluss at jeg har mye hud. Jeg kan bare glemme å ta sit ups osv da magen alltid vil stå ut som en liten håndball pga bukmusklene. De må syes sammen.
Ble fortalt at de som har gått gravide ofte kan få dette problemet, han hadde faktisk aldri vært borti ei som meg hvor det er enten medfødt/eller oppstå da jeg var et barn.
Så dere kan tro jeg gleder meg til denne operasjonen. Som dere ser av bildene er jeg helt ”perfekt” når jeg har klær på (holder magen inn) og når jeg ligger..Ikke moro dette her. Skal holde dere oppdatert.
Etter operasjon
God kveld, da ønsker jeg å få legge ut resten av min historie nå som jeg er operert sammen noen bilder. Solstjerne er navnet . Her er det jeg ønsker du skal sette inn for meg under der jeg avsluttet.
Da har jeg blitt operert. I skrivende stund er det en uke siden operasjonen. Jeg ble tatt godt imot på Nobel Clinic. Kirurgen tok bilder av meg, så tegnet han på meg. Jeg ble vasket av en sykepleier også legge seg på operasjonsbordet. Jeg husker jeg skravla som en foss og ble og mer søvnig også var jeg borte. Det første jeg kan huske jeg sa da jeg våknet var hvor mange klokken var, men jeg spurte på engelsk!!?? Fikk vite iettertid at det var veldig vanlig å snakke på et annet språk når man våknet opp fra narkosen. Javel..men nå er jeg gift med en engelskmann og snakker engelsk til hverdags så kanskje ikke så rart. Jeg fikk vite at de hadde tatt 2,2 kg med hud og fett!!! Jeg hadde en glippe på fire mannfolkfingre.
Så kledde legen på meg bodyen mens jeg lå der og fortalte meg hva jeg kunne gjøre og ikke kunne gjøre i fremtiden samtidig som jeg fikk et hefte jeg skulle lese.
Jeg var ganske dopa på smertestillende i tre hele dager. Den fjerde dagen begynte jeg å føle meg ganske så normal i hodet. Kroppen derimot var det verre med. Siden jeg hadde fettsugd midje og hofter i tillegg til full bukplastikk og sying av bukmuskler, så hadde jeg veldig vondt over hele ryggen og på sidene. Det var vondt bare noen strøk meg på huden og jeg har det slik fortsatt. Jeg var hos kirurgen i dag for å ta ut stingene og han sa det var normalt å ha det slik en liten periode når man hadde blitt fettsugd. Ellers så ser alt fint ut med magen. Jeg har ikke no vondt der overhodet, bare at det er litt stramt selvfølgelig og jeg må gå krokbøyd.
Det har vel ennå ikke gått opp for meg at jeg har nesten flat mage. Jeg skriver nesten fordi den har hovnet opp siden siste bilde ble tatt, noe som er vanlig. Kirurgen sa at jeg ikke måtte forvente noen endelig resultat før innen et år. Så jeg måtte ikke bekymre meg om magen var ganske hoven til tider. Det jeg måtte være forsiktig med var å løfte TUNGT, løfte riktig og sit ups var STRENGT FORBUDT de første tre månedene. Når jeg skulle starte med sit ups så skulle jeg IKKE ta skrå sit ups, kun rette sit ups og starte med 5 om dagen.
Her om dagen da jeg satt i bilen og hadde bilbelte på meg fikk jeg sjokk da jeg så at belte lå over magen og ikke motsatt. Det pleide å være magen som lå over bilbelte. Alt var stramt og fint, ikke en valk. DET var en vidunderlig følelse. Jeg må innrømme at jeg er bekymret, redd for at dette ikke vil vare, så juble tør jeg ikke før om minst seks måneder. Jeg vil fortsette å legge ut flere bilder her ettersom tiden går. Dette var min historie så langt. Takk for at du leste den.
Mvh
Solstjerne
